Den kristne kirke gikk tidlig over fra skriftruller til kodifisert form, det vil si innbundet som en bok. Foruten papyrus ble det mer slitesterke pergament brukt som skrivemateriale.
Greske pergamenthåndskrifter til både Det gamle og Det nye testamente finnes bevart fra 300-tallet av. De eldste håndskriftene kalles majuskler eller uncialer etter skrifttypen med store bokstaver i løpende linjer. De mangler orddeling og tegnsetting (scriptio continua). Disse er eller har vært i kodifiserte utgaver med pergamentblader beskrevet på begge sider. De viktigste av dem er Codex Vaticanus fra ca. 350 som finnes i Vatikanbiblioteket; Codex Sinaiticus fra 300-tallet som ble oppdaget i Katarinaklosteret på Sinai i forrige århundre, og som nå er i British Museum etter først å ha tilhørt den russiske tsar, og Codex Alexandrinus fra 400-tallet (også i British Museum). Det tospråklige manuskriptet (på gresk og latin) Codex Bezae Cantabrigiensis i Cambridge fra sent på 400-tallet er kjent for sin særegne tekstform.
Bøker var kostbare og sjeldne, og noen ganger ble den første tekst forsøkt utradert og overskrevet. Et slikt håndskrift kalles en palimpsest. Med moderne metoder kan man tyde både den eldre og den yngre teksten. Den mest kjente palimpsest er Codex Ephraemi.
Eldre eller samtidige med majusklene er atskillige papyrusfragmenter, deriblant den eldste kjente tekst til Det nye testamente, trolig fra første halvdel av 100-tallet e.Kr. Mange finnes i samlinger hvorav Chester Beatty-samlingen i Dublin og Bodmer-samlingen i Genève er blant de største. Stort sett stammer de papyrustekster vi i dag kjenner til, fra Egypt. Dette fordi papyrus her var lett tilgjengelig, men også fordi klimaet har vært særlig bevaringsvennlig. Omfattende papyri er p45 til evangeliene og p46 til Paulusbrevene. Ved Universitetsbiblioteket i Oslo finnes det eneste nytestamentlige papyrus i Norden, p62. Etter å ha befunnet seg i skyggen av de store majusklene, spiller papyrusfragmentene i dag en stadig viktigere rolle i tekstarbeidet. Mange av dem er kjent og kartlagt først ut på 1900-tallet.
Fra 1000-tallet overtok minusklene helt. De er håndskrifter med liten, løpende kursivskrift og noen ganger med tidsangivelse og skriverens signatur til slutt. Antallet minuskler er stort (i underkant av 3000) og mange er vakkert illustrerte.
Det avtegnet seg etter hvert dominante teksttradisjoner. Østkirken fastholdt koiné-teksten (også kalt den bysantinske tekst) som grunnlag for sin bibeltekst. I vest resulterte opplysningstidens arbeid, særlig med minuskler, i den trykte «textus receptus», dvs. en gresk tekstversjon fra 1633 som ble enerådende inntil slutten av 1800-tallet.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.