bibelhåndskrifter og bibelutgaver

De tidligste fragmenter til Det gamle testamente stammer fra de sensasjonelle funnene som er gjort siden 1947 av de såkalte Dødehavsrullene i huler omkring Khirbet Qumran ved Dødehavet. Dødehavsrullene er fra ca. 150 f.Kr.–ca. 130 e.Kr., og er større eller mindre deler av skriftruller. Man mener å ha identifisert biter fra alle gammeltestamentlige skrifter med unntak av Esters bok. Arbeidet med å kartlegge tekstene er langt fra avsluttet, men har allerede hatt stor betydning for vår kunnskap om den hebraiske tekst og kanonprosess.

Det eldste bevarte manuskript til hele Det gamle testamente på hebraisk er i denne sammenheng ganske ungt, fra ca. 1000 e.Kr., mens noe eldre håndskrifter av mindre omfang belegger stort sett samme tekst. Som skrivemateriale brukte jødene i gammel tid fortrinnsvis ruller av sammensydde lærstrimler hvor teksten ble skrevet på rullens innside i loddrette kolonner av varierende bredde. Jødiske lærde fra 400–900-tallet, masoretene, utstyrte den hebraiske konsonantskriften med vokaltegn, såkalt masoretisk tekst. Mest kjent er tradisjonen fra byen Tiberias ved Genesaretsjøen, som var et jødisk kultursentrum.

Den kristne kirke gikk tidlig over fra skriftruller til kodifisert form, det vil si innbundet som en bok. Foruten papyrus ble det mer slitesterke pergament brukt som skrivemateriale.

Greske pergamenthåndskrifter til både Det gamle og Det nye testamente finnes bevart fra 300-tallet av. De eldste håndskriftene kalles majuskler eller uncialer etter skrifttypen med store bokstaver i løpende linjer. De mangler orddeling og tegnsetting (scriptio continua). Disse er eller har vært i kodifiserte utgaver med pergamentblader beskrevet på begge sider. De viktigste av dem er Codex Vaticanus fra ca. 350 som finnes i Vatikanbiblioteket; Codex Sinaiticus fra 300-tallet som ble oppdaget i Katarinaklosteret på Sinai i forrige århundre, og som nå er i British Museum etter først å ha tilhørt den russiske tsar, og Codex Alexandrinus fra 400-tallet (også i British Museum). Det tospråklige manuskriptet (på gresk og latin) Codex Bezae Cantabrigiensis i Cambridge fra sent på 400-tallet er kjent for sin særegne tekstform.

Bøker var kostbare og sjeldne, og noen ganger ble den første tekst forsøkt utradert og overskrevet. Et slikt håndskrift kalles en palimpsest. Med moderne metoder kan man tyde både den eldre og den yngre teksten. Den mest kjente palimpsest er Codex Ephraemi.

Eldre eller samtidige med majusklene er atskillige papyrusfragmenter, deriblant den eldste kjente tekst til Det nye testamente, trolig fra første halvdel av 100-tallet e.Kr. Mange finnes i samlinger hvorav Chester Beatty-samlingen i Dublin og Bodmer-samlingen i Genève er blant de største. Stort sett stammer de papyrustekster vi i dag kjenner til, fra Egypt. Dette fordi papyrus her var lett tilgjengelig, men også fordi klimaet har vært særlig bevaringsvennlig. Omfattende papyri er p45 til evangeliene og p46 til Paulusbrevene. Ved Universitetsbiblioteket i Oslo finnes det eneste nytestamentlige papyrus i Norden, p62. Etter å ha befunnet seg i skyggen av de store majusklene, spiller papyrusfragmentene i dag en stadig viktigere rolle i tekstarbeidet. Mange av dem er kjent og kartlagt først ut på 1900-tallet.

Fra 1000-tallet overtok minusklene helt. De er håndskrifter med liten, løpende kursivskrift og noen ganger med tidsangivelse og skriverens signatur til slutt. Antallet minuskler er stort (i underkant av 3000) og mange er vakkert illustrerte.

Det avtegnet seg etter hvert dominante teksttradisjoner. Østkirken fastholdt koiné-teksten (også kalt den bysantinske tekst) som grunnlag for sin bibeltekst. I vest resulterte opplysningstidens arbeid, særlig med minuskler, i den trykte «textus receptus», dvs. en gresk tekstversjon fra 1633 som ble enerådende inntil slutten av 1800-tallet.

Med oppfinnelsen av boktrykkerkunsten på 1400-tallet ble det slutt på håndskriftene. I 1450-årene trykte Johann Gutenberg sin berømte 42-linjers bibel, Biblia Latina Vulgata, et praktverk i to store foliobind på til sammen nesten 1300 sider. Det gamle testamente på hebraisk ble første gang trykt i Soncino i Italia i 1488. Den første trykte utgave av Det nye testamente på gresk ble utgitt av Erasmus av Rotterdam i 1516 med parallell latinsk oversettelse.

Stor betydning fikk Den complutensiske bibel som ble trykt i Spania 1514–17. Den har blant annet hebraisk, gresk og latinsk tekst i parallelle spalter.

• Bibelen
• tekstkritikk

• Aland, Kurt & Barbara Aland: The text of the New Testament: an introduction [...], 1987, isbn 90-04-08367-7, Finn boken
• Giversen, Søren: Det ny Testamentes teksthistorie, 1978, isbn 87-12-23780-9, Finn boken
• Metzger, Bruce M.: The text of the New Testament : its transmission, corruption, and restoration, 4rd ed., 2005, isbn 0-19-516667-1, Finn boken
• Tov, Emanuel: Textual criticism of the Hebrew Bible, 2nd ed., 2001, isbn 0-8006-3429-2, Finn boken