Rettferdiggjørelse er et sentralt begrep i den kristne frelseslære; Paulus preget begrepet i sin kamp for det lovfrie evangelium, og Luther og de andre reformatorene gjorde rettferdiggjørelsen til hovedpunktet i dogmatikken. Rettferdiggjørelse innebærer at menneskene, som på grunn av syndefallet var hjemfalne til dom og død, får Guds tilgivelse og forlikes med ham uten menneskelig fortjeneste, men bare ved i tro å ta imot den frelse som tilbys i Jesus Kristus (Rom 3,21–26; Gal 3,13; 2 Kor 5,18–21). Rettferdiggjørelse betyr syndsforlatelse (Luk 18,14; Rom 4,6–8; Kol 1,14; 2,13), men samtidig at det ikke er en selvfølge at Gud tilgir menneskene. Rettferdiggjørelsen kan bare finne sted fordi Kristus på Guds vegne og i vårt sted soner straffen og befrir oss fra syndens herredømme. Hovedpoenget i den paulinske læren er at det eneste grunnlag for frelsen er Guds nåde.

Augustin tok opp den paulinske lære om rettferdiggjørelsen. Imidlertid tenkte han rettferdiggjørelsen også som en etisk omskapningsprosess, en «inngytt rettferdighet», som ble bestemmende for katolisismens tanker om rettferdiggjørelsen. Fra reformasjonen av har begrepet vært et sentralt stridspunkt i konflikten mellom protestantisme og katolisisme. Luther og Calvin gjorde den paulinske lære til sentrum i den kristne læren; rettferdiggjørelsen skjer «ved troen alene» og utelukker enhver tale om menneskers fortjeneste overfor Gud. Den katolske kirke har derimot hevdet gjerningenes betydning og menneskets ansvar, og talt om samvirke av menneskets egne krefter og nåden.

Representanter for den katolske og de lutherske kirkene utarbeidet i løpet av 1990-årene en «Felleserklæring om rettferdiggjørelsen» («Joint declaration on Justification»), og denne felleserklæringen ble undertegnet av representanter fra begge sider i Augsburg 31. okt. 1999. Jfr. nåde.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.