rettferdiggjørelse

Hos Paulus innebærer rettferdiggjørelse at menneskene, som på grunn av syndefallet var hjemfalne til dom og død, får Guds tilgivelse og forlikes med ham uten menneskelig fortjeneste, men bare ved i tro å ta imot den frelse som tilbys i Jesus Kristus. Guds rettferdighet gis med andre ord på grunnlag av troen Jesus – ikke ved oppfyllelse av loven (se Romerbrevet kapittel 3, vers 21–26). Rettferdiggjørelse innebærer syndsforlatelse, men samtidig at det ikke er en selvfølge at Gud tilgir menneskene. Rettferdiggjørelsen kan bare finne sted fordi Kristus på Guds vegne og i vårt sted soner straffen og befrir oss fra syndens herredømme. Hovedpoenget i den paulinske læren er at det eneste grunnlag for frelsen er Guds nåde.

Kirkelæreren Augustin tok opp den paulinske lære om rettferdiggjørelsen. Imidlertid tenkte han rettferdiggjørelsen også som en etisk omskapningsprosess, en «inngytt rettferdighet», som ble bestemmende for katolisismens tanker om rettferdiggjørelsen.

Martin Luther og Jean Calvin gjorde den paulinske rettferdiggjørelseslære til sentrum i den kristne tro. Rettferdiggjørelsen skjer «ved troen alene» og utelukker enhver tale om menneskers fortjeneste overfor Gud. Den katolske kirke har derimot hevdet gjerningenes betydning og menneskets ansvar, og talt om samvirke av menneskets egne krefter og nåden.

• nåde
• frelse
• teologi
• kristendom