Antilopeeselhare, eller vestlig antilopehare, art i harefamilien. Dens amerikanske navn er "antelope jackrabbit". Grunnen til at denne haren er blitt antilope er dens kvite akterspeil, mens grunnen til at den er blitt esel er dens spesielt lange ører. Den kunne nok ha fortjent et bedre navn.

Antilopeeselhare har kroppslengde inntil 67 cm, halelengde på 8 cm og vekt på 4,5 kg. Det er den største eselharen. Hos noen dyr blir ørene 21 cm lange og 10 cm brede og utgjør om lag 25 prosent av kroppens totale areal. De brukes til å bli kvitt overskuddsvarme, siden denne haren lever i et varmt klima. Ørene er nesten nakne, men har en kvit pelskant. Pelsfargen på ryggen er gulbrun med endel svarte hår, grå på sidene og kvit under buken. Halen er kvit.

Antilopeeselhare lever i flere ulike habitater, både på grassletter, i fjellsider og i ørken. Den søker gjerne skygge innunder vegetasjon, enten det er ei grastue eller en kaktus, og graver noen ganger ei grop i bakken. Den spiser hovedsakelig gras, men også andre planter står på menyen. Føden varierer med sesong, mellom tørke og regntid. Den kan spise jord for å få i seg viktige mineraler. Den ser ikke ut til å drikke vann. Antilopeeselhare er mest nattaktiv, men kan også være aktiv om dagen.

Den er kanskje verdens raskeste hare og kan nå en hastighet av 72 km/time. Den kan hoppe over 1,5 m høye gjerder uten å senke farten noe særlig, høydehopp-rekorden skal være 7 m. Når den begynner å løpe gjør den 4-5 lange hopp kun på bakbeina. I likhet med flere antiloper viser den et kvitt akterspeil når den blir skremt, dette strekker seg også til kroppssidene. Dette skjer ved at spesielle muskler trekker huden opp huden slik at kvite områder kommer til syne. Haren alternerer mellom å vise de to kroppssidene mens den løper vekk. Kun én annen eselhare kan gjøre det samme.

Antilopeeselharen kan formere seg det meste av året. Hanner slåss om retten til å pare seg. Drektighetstida er rundt seks uker. Det er 1-6 unger i kullet, gjennomsnittlig 1,9. Moren dier ungene om natta, men kun i få dager. Ungen må tidlig klare seg selv.

Denne arten lever i det sørvestligste USA og det vestligste Mexico. Den er vanlig og bestanden er stabil, selv om den er forsvunnet fra flere områder på grunn av sykdom. Habitatødeleggelse, vesentlig fra jordbruk, og jakt er de største truslene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.