Yngvar Lundh er en norsk sivilingeniør og Internett-pioner. Han er mest kjent for å ha brakt Internett til Norge og for å ha startet opp FFIs siffergruppe. Lundh var en ledende figur i Norge i overgangsfasen mellom rørbaserte og transistorbaserte datamaskiner. 

Lundh ble utdannet siviliingeniør i svakstrømsteknikk ved Norges tekniske høgskole (NTH) i 1956. Som student var Lundh blant de første ved NTH som ble interessert i digitalteknikk – eller sifferteknikk, som det ble kalt på denne tiden. Det var ingen i fagstaben ved NTH som holdt på med dette, men Lundh fikk via Karl Holberg, som var forskningssjef ved Forvarets forskningsinstitutt (FFI), tildelt en diplomoppgave på et såkalt sifferfrekvenssystem. Lundh var med dette den første i Norge som hadde digitalteknikk som felt for diplomoppgaven.  

Diplomoppgaven og kontakten til Holberg sørget for at Lundh gikk rett til FFI etter endt utdannelse. I 1958–1959 ble Lundh sendt på et forskningsopphold ved det servomekaniske laboratoriet ved Massachusetts Institute of Technology (MIT), hvor han blant annet lærte om mikroelektronikk og datamaskiner.

Ved MIT arbeidet Lundh blant annet med den eksperimentelle maskinen TX-0. Dette var i overgangsfasen mellom rørbaserte og transistorbaserte datamaskiner, og TX-0 var en av de første maskinene som i sin helhet var basert på transistorer. Maskinen var en viktig inspirasjonskilde for forskere verden over, og er blant annet kjent for at brukerne kunne «hacke» på maskinen nesten som de ville. Lundh brukte mye tid på å studere hvordan de transistorbaserte kretsene var bygget opp. Maskinen hadde også en katoderørskjerm, noe Lundh senere inkluderte på sine første generelle digitale maskiner SAM og SAM-2.

Oppholdet ved MIT inspirerte Lundh til å bygge opp en forsknings- og konstruksjonsgruppe for datamaskiner ved FFI. Gruppen bestod av 6–8 personer (se Siffergruppen).  

I starten var det vanskelig for Lundh å finne midler til å bygge en generell datamaskin, slik som han ønsket, men han fikk penger til å konstruere en spesialisert maskin som skulle lete etter ubåter langs kysten. I forbindelse med forsvarsberedskapen i Nordområdene hadde det blitt installert hydrofoner (undervannsmikrofoner) for å lytte etter undervannsfartøy. Hovedutfordringen lå i å skille motordur fra ubåter fra andre lydsignaler i havet. FFI hadde utviklet det teoretiske prinsippene for å klare dette, men manglet de tekniske verktøyene for å sette teoriene ut i praksis. Lundh og Siffergruppen utviklet en signalbehandlingsmaskin kalt Lydia som kunne analysere data fra hydrofonene og skille ut hvilke signaler som kom fra ubåter.

Siffergruppen lagde flere spesialiserte datamaskiner for Forsvaret. De utviklet også de generelle datamaskinene SAM og SAM-2, som kom til å danne grunnlaget for industriell produksjon av norske minimaskiner i 1970-årene. Både Kongsberg Våpenfabrikks SM-3 og Norsk Datas Nord-1 er basert på SAM-2. 

Lundh gikk ut av Siffergruppen, og arbeidet på andre prosjekter ved FFI. I 1965 var han blant annet involvert i opprettelsen av NORSAR på Kjeller. Lundh kom etter hvert i kontakt med ARPAs Robert (Bob) Kahn og Larry Roberts. Kahn og Roberts besøkte FFI i 1972, og Lundh ordnet det slik at ARPANET etablerte sitt første knutepunkt («node») utenfor USA ved NORSAR. Det var også åpnet for å rute sivil datatrafikk gjennom nettverket, og det ble lagt opp tilknytning for informatikkmiljøene i ved Universitetet i Oslo og Norges tekniske høgskole, slik at de kunne etablere datakontakt med amerikanske forskningsinstitusjoner.

Lundh samarbeidet med ARPA om utvikling det teknologiske grunnlag for Internett i perioden 1972–1981, og han samlet etter hvert en gruppe på fem forskere på FFI for dette, bestående av Pål Spilling, Åge Stensby, Asle Hesla, Finn Arve Aagesen og Øyvind Hvinden. Lundh og Spilling er i dag anerkjent som noen av de sentrale bidragsyterne til TCP/IP, den sentrale kommunikasjonsprotokollen i Internett. 

Lundh gikk over til Televerket i 1985, hvor han blant annet arbeidet med å utvikle en offentlig e-post-tjeneste. Tjenesten, kalt Telepost, var mye brukt fram til midten av 1990-årene.

I 1980 ble Lundh Professor II i informatikk ved Universitetet i Oslo, hvor han underviste i mikroelektronikk og datanett.

Siden 1996 har Lundh hatt sitt eget konsulentfirma. 

Sammen med to andre nordmenn, Pål Spilling og Dag Belsnes, er Yngvar Lundh blant 33 personer som har sitt navn inngravert på en minneplakett over de som har gitt de viktigeste teknologiske bidragene til dagens Internett. Plaketten henger ved inngangen til Informatikkbygningen ved Stanford University.

  • Lundh, Yngvar (2011). ”Norwegian Computer Technology: Founding a New Industry.” I Impagliazzo, John, Lundin, Per, og Wangler, Benkt  (red.): History of Nordic Computing 3. Heidelberg/Dordrecht/London/New York: Springer. Side 240-248.
  • Lundh, Yngvar (2011). ”Development of Internet Technology and Norwegian Participation.” I Impagliazzo, John, Lundin, Per, og Wangler, Benkt  (red.): History of Nordic Computing 3. Heidelberg/Dordrecht/London/New York: Springer. Side 287-296.
  • Spilling, Pål og Lundh, Yngvar (2004): “Features of the Internet history: The Norwegian contribution to the development.” I Telektronikk, vol. 100, nr. 3, side 113-133.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.