Stavangeren (1852-1899)
Siste nummer av Stavangeren (1852-1899) 30. november 1899.
Historie
Ved stortingsvalget i 1879 stilte alle de tre avisene i byen hver sin liste. Amtstidende laget en rein Høyre-liste, Stavangeren en rein Venstre-liste, mens Lars Oftedals Vestlandsposten laget en liste med kandidater fra begge sider. Lars Oftedal selv sto på alle tre listene (bildet, ukjent tegner). Foran det viktige stortingsvalget i 1892 hyllet Stavangeren Jacob Sverdrup som den store føreren, men avviste all radikalisme og distanserte seg fra fritenkeriet og alle forslag om å innføre republikk. Men avisen var likevel ikke enig i den sterke kritikken som fra mange hold ble rettet mot Bjørnstjerne Bjørnson og Arne Garborg. Påstandene om at de to forfatterne var radikale fritenkere, var sterkt overdrevet, mente Stavangeren.
Mens de konservative patrisierne hadde hatt sin avis siden 1833, skulle det drøye til 1852 før Stavangers liberale – kjøpmenn, innflyttede småhandlere, håndverkere og lærere – fikk sitt eget talerør.
Boktrykker Arnt Moe (1823–1899), som hadde gått i lære hos utgiveren av Stavanger Amtstidende og Adresseavis, Lauritz Christian Kielland (1808–1861), hadde allerede forsøkt å gi ut avis i Flekkefjord. Men byen var for liten. Da Agdesidens Budstikke havarerte, leide han en jakt og seilte hele trykkeriet og personalet til Stavanger og opprettet like etter Stavangeren.
Dermed fikk den raskt voksende byen en aviskonkurranse som virkelig ga gjenlyd. Politisk æreskjelte redaktørene hverandre, og de inntok kontrære standpunkt i nær sagt ethvert spørsmål. Mente Stavangeren at en av byens lærere slo elevene for mye, mente Amtstidende at han slo for lite. Mente Amtstidende at tjenestejentene måtte trå til i «sildasjauen», var Stavangeren skarpt imot.
Da Amtstidende satte ned prisen for abonnement, fulgte Stavangeren etter, de drev prisen helt ned i seks kroner i året på det laveste, og annonsørene fikk opptil 80 prosent rabatt. Da Amtstidende først ble tredagers avis, og i 1872 dagsavis, kom Stavangeren like etter. Slikt ble det smalhans av, for begge to.
Variert stoff
De første årene fylte Arnt Moe, som selv overtok som redaktør etter et par år, spaltene med geografiske opplysningsartikler, om urskogen i Amazonas, om Friesland og om Nicobarøyene. Men etter hvert dukket kommunalt stoff opp i spaltene. Korte referat av bystyrets vedtak ble ledsaget av lange haler med kritikk av de samme. Nyhetsteften var også langt mer utviklet enn hos konkurrenten. Stavangeren registrerte at byen i 1855 fikk sitt første dampskip, en begivenhet som gikk Amtstidende hus forbi.
Etter hvert ble den politiske profilen stadig tydeligere, avisen valgte venstresiden i tidens store spørsmål. Stavangeren var tilhenger av frihandel, støttet kravet om utvidet stemmerett og applauderte Venstre i den såkalte «statsrådssaken».
I 1897 solgte Arnt Moe avisen til et aksjeselskap, som igjen solgte den til daværende redaktør, Ejnar Gjemsø. Han solgte avisen videre til Stavanger Avis, hvor Alexander L. Kielland et tiår tidligere hadde levert noe av den flotteste journalistikk som ble laget i Norge på 1800-tallet. Stavangeren ble undertittel til Stavanger Avis i 1899 og opphørte som eget organ.
Fakta
- Stavangeren: første nummer 3. april 1852.
- Siste nummer 30. november 1899 da den ble sammen slått med Stavanger Avis.
- Rogalands Folkeblad: prøvenummer i 1888, skiftet navn til Stavanger Avis, første nummer 3. januar 1889.
- Siste nummer 6. mai 1911.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.