St. Eligius

St. Eligius var født i et herskapshus i Chaptelat i Limousinregionen, noen mil fra Limoges, vest i Frankrike. På denne tiden var ikke Frankrike noe samlet land, men bestod av mange små kongedømmer. Faren, som het Eucherius og stammet fra en innflytelsesrik og velstående gallo-romersk slekt, tok Eligius med til gullsmeden Abbo, myntmesteren i Limoges, som tok ham inn i lære. Eligius ble fort en dyktig metallarbeider, og ryktet nådde fort kongelige kretser. Kong Chlotar 2 utnevnte ham til myntmester i Paris, som den gang innebar at myntmesteren selv slo myntene. Eligius var også virksom som myntmester i Marseilles.

Gullsmeden Abbo, eller kanskje Eligius' far, må ha hatt gode forbindelser, for Eligius flyttet snart til frankernes kongedømme Neustria og arbeidet under kong Chlotar 2s finanskansler Babo. På dennes oppfordring ga kongen Eligius i oppdrag å lage en tronstol i gull prydet med edelstener. I følge St. Ouen av Rouen, som skrev Eligius' biografi, greidde Eligius å lage to, uten å blande ut gullet med uedle metaller og begge fylt med edelstener. Kongen var dypt imponert. Eligius fant seg fort til rettet ved hoffet og kledde seg i de flotteste klær med mye gull og edelstener, men under silken og juvelene skal han ha kledd seg i en striskjorte med hårene inn og bare et tau til belte.

Sett i fra en numismatisk synsvinkel er historien om St. Eligius interessant på den måten at vi vet hvilken yrkesgruppe myntmesterne og –slagerne ble rekrutterte fra, nemlig gullsmedene. Der finnes mange middelaldermynter både i private og offentlige samlinger, men «produsentenes» bakgrunn kjenner vi mindre til. I dette tilfellet har vi derimot en profesjonell gullsmed som ikke bare kopierte utenlandske mynter, men også designet dem fra grunnen av.

Etter hvert forlot Eligius sitt opprinnelige yrke som myntmester og ble kongelig rådgiver. Da Chlotar døde i 629 ble Eligius utnevnt til sjefsrådgiver for den nye frankerkongen, Dagobert. Denne stillingen innebar at besøkende oppsøkte Eligius før de møtte kongen for å lodde stemningen, siden de visste at han var kongens mest fortrolige.

I Eligius' biografi står det at «Dagobert, rask, vakker og berømt uten rivaler blant tidligere frankiske konger, elsket ham [Eligius] så mye at han ofte selv hentet ham ut av mengder av prinser, høye geistlige, hertuger og biskoper rundt ham for å be om hans private råd.»

Mot slutten av livet hadde Eligius en tredje karrière som han huskes best for i Frankrike og Flandern, nemlig som misjonerende biskop. 14. mars 642 ble han valgt av både geistlige og folket til biskop. Den offisielle tittelen var biskop av Noyon-Tournai. All rikdommen gikk til gode gjerninger, og han brukte lite på seg selv.