St. Eligius eller Saint Éloi levde fra ca. 588 til 1. desember 660. I tillegg til å være skytshelgen for myntsamlere er han også det samme for alle gullsmeder, metallarbeidere inklusiv bilmeknikere, samt britiske Royal Electrical and Mechanical Engineers (REME),  som er et regimentskorps innen Hæren. St. Eligius var rådgiver for merovingerkongen Clotaire II. av Frankrike og sjefsrådgiver for sønnen kong Dagobert I.

St. Eligius er egentlig svært lite kjent i Norge, og i mange andre land forøvrig, mens i hjemlandet Frankrike og i de flamske land er han svært viktig. For dem som måtte være i Paris rundt 9. desember, det varierer litt, vil en helt spesiell gudstjeneste i den verdensberømte Notre-Dame de Paris være unik. Den holdes bare en gang i året og er ment kun for det såkalte «St. Éloi-brorskapet» hvor gullsmeder er fremtredende. Han har faktisk sitt eget kapell der som i 1953 ble innredet og viet til hans ære og alt tilbehør som krusifiks, røkelseskar, statue osv. ble bekostet av gullsmedene i Paris. Forøvrig ble kirkens grunnstein lagt ned av pave Alexander III.

St. Eligius var født i et herskapshus i Chaptelat i Limousinregionen, noen mil fra Limoges, vest i Frankrike. Ikke overraskende nok skulle derfor St. Eligius med tiden bli aktiv langs hele kysten opp til Flandern senere i livet.

Han ble fort en dyktig metallarbeider, selv om moren, Terrigia, bestemte navnet Eligius (Den utvalgte) etter en visjon under graviditeten som ba foreldrene oppdra han til å bli prest. Ryktet om denne spesielle metallarbeideren nådde fort kongelige kretser og kong Clotaire II. utnevnte ham til myntmester i Paris, som den gang betydde at det var faktisk han selv som slo myntene. Han var også virksom som myntmester i Marseilles. For samlere gir dette faktisk en uttelling som er unik. Holder man en sen mynt fra Clotaire II. eller Dagobert I. i hånden så har man ikke bare en ekstremt vakker mynt, også kunstnerisk sett tatt forholdene i betraktning, men også en av både høy kommersiell og religiøs betydning. Artikkelforfatteren vet ikke om noen andre mynter der en kan si at en helgen har selv slått den og at den kan kvalifisere som en relikvie fra en helgens hånd. 

Sett i fra en numismatisk synsvinkel er faktisk historien om St. Eligius ganske interessant i den betydning at vi vet fra hvilken yrkesgruppe myntmesterne og –slagerne ble rekrutterte, nemlig gullsmedene. Der finnes, naturligvis, enormt mange middelaldermynter både i private og offentlige samlinger også norske, men «produsentenes» bakgrunn kjenner vi mindre til. I Norge har vi f.eks. svært liten kunnskap om dette. Det bør da også påpekes at norsk middelaldermynt i stor grad er kopier av engelske tilpasset norske kongenavn o.l. I dette tilfellet har vi derimot profesjonelle gullsmeder som ikke bare kopierte utenlandske mynter, men sogar også designet dem fra grunnen av. Og vi kan trygt gå ut fra at dette ikke er noe enslig fenomen i frankernes rike når vi ser litt videre på St. Eligius karriere.

Faren, som het Eucherius og stammet fra en innflytelsesrik og velstående gallo-romersk slekt, var faktisk den første til å se sin sønns spesielle egenskaper, om enn ikke som prest. I stedet tok han ham med til gullsmeden Abbo, myntmesteren i Limoges. På denne tiden var ikke Frankrike noe samlet land, men hadde mange små kongedømmer. Abbo innså det samme talentet og tok ham inn i lære. 

 Vi er så heldige at vi har en samtidig biografi over St. Eligius, skrevet av hans nærmeste venn og også helgen, nemlig St. Ouen, biskop av Rouen(også kalt Dado). For oss er det mye bedre med en slik biografi enn en såkalt «hagiografi» eller helgenbeskrivelse som gjerne er skrevet mye senere og pyntet på.

Gullsmeden Abbo må ha hatt gode forbindelser eller så var det faren, men St. Eligius flyttet snart til frankernes kongedømme Neustria og arbeidet under kong Clotaire II.’s finanskansler Babo. På dennes oppfordring ga kongen St. Eligius i oppdrag å lage en tronstol i gull prydet med edelstener. I følge St. Ouen av Rouen greidde helgenen å lage to, uten å blande ut gullet med uedle metaller og begge fylt med edelstener. Kongen var dypt imponert. 

St. Eligius fant seg fort til rettet ved hoffet og kledde seg i de flotteste klær med mye gull og edelstener, men den asketiske prestenaturen lå likevel under overflaten, bokstavelig talt. Under silken og juvelene kledde han seg i en striskjorte med hårene inn og bare et tau til belte, så interessant nok er myntsamlernes skytshelgen et menneske som fant penger og rikdom i strid med sin religiøse overbevisning!

 Hvordan så han egentlig ut? Et flamsk maleri var lenge betraktet som et portrett, men det har vist seg å være feil så vi har kun St. Ouens ord å forholde oss til. Han beskriver ham slik:

“Han var høy med et rødlig ansikt. Han hadde et vakkert hår med krøller. Hendene hans var åpne og fingrene lange. Han hadde en engels ansikt og et forsvarlig ansiktsuttrykk.” Deretter følger en beskrivelse av klærne som er allerede nevnt.

 Da Clotaire døde i 629 ble St. Eligius utnevnt, som nevnt, til sjefsrådgiver for den nye frankerkongen, Dagobert. Og på grunn av sin visdom og kunnskaper endte det opp med at besøkende ambassadører o.l. faktisk oppsøkte St. Eligius før de møtte kongen, for å lodde stemning, samtidig som de visste at han var kongens meste fortrolige. St. Ouen beskriver det slik:

Faktum er at Dagobert, rask, vakker og berømt uten rivaler blant tidligere frankiske konger, elsket ham så mye at han ofte selv hentet ham ut av mengder av prinser, høye geistlige, hertuger og biskoper rundt ham for å be om hans private råd.

 Myntmesteren var med andre ord kommet høyt på strå!

 Uten å dra det ut i langdrag, ser vi at vår skytshelgen etter hvert forlot sitt opprinnelige yrke som myntmester og ble kongelig rådgiver. Etter dette hadde han faktisk en tredje karrière som han huskes best for i Frankrike og Flandern, nemlig som misjonerende biskop. All rikdommen, selvfølgelig også det han hadde god greie på nemlig klingende mynt, gikk til gode gjerninger. Han brukte lite på seg selv.

14. mars 642 ble han valgt av både geistlige og folket til biskop. Ironiserende skriver St. Ouen:

«Så den uvillige gullsmeden fikk tonsuren og utnevnt til vokter av byene eller tettstedene i Vermandois som inkluderte hovedstaden Tournai, som var en kongelig by, og Noyon og Ghent og Kortrijk i Flandern». Den offisielle tittelen var biskop av Noyon-Tournai.

Han tilbrakte resten av livet med å skjøtte dette vervet og omvendte mange hedninger. 1. desember 660 døde han, men som en ualminnelig populær helgen ble hans relikvier(hellige ben, iflg. katolsk tro) spredd over hele Frankrike og Flandern, men han er formelt begravet i Noyon.

Som nevnt, er det først og fremst som gullsmedene og metallarbeidere(inklusiv bilmekanikere) han er mest æret av, men også myntsamlere og -handlere anser som sin skytshelgen.I tillegg var han både en generøs og hederlig mann. Hans kirkelige festdag er 1. desember, men han minnes uoffisielt også 11. november, for sarkofagen til St. Martin av Tour er designet av ham.

For dem som måtte ønske å lese St. Ouens biografi på engelsk kan den lastes ned fra:

http://www.fordham.edu/halsall/basis/eligius.asp.

Den beste artikkelen om ham er på tysk om en greier å oppdrive følgene bok: Hayo Vierck, 'Werke des Eligius', in Georg Kossack and Günter Ulbert (Eds.): Studien zur vor- und frühgeschichtlichen Archäologie. Festschrift für Joachim Werner. Münchener Beiträge zur Vor- und Frühgeschichte, 1974, ss. 309-81.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.