Sofonisba Anguissola var en italiensk portrettmaler fra Cremona. Anguissola ble tidlig berømt og virket i Italia og ved Filip IIs hoff i Spania.  

Anguissola fikk undervisning av Bernardino Campi fra 1546 til 1549 og deretter av Bernardino Gatti (kalt il Sojaro) som var av betydning for hennes bruk av farger og lys- og skyggeeffekter. Campi skal ha lagt særlig vekt på undervisning i tegning, og hans innflytelse er også tydelig i tidlige portretter. Anguissola malte sannsynligvis sitt tidligst daterte verk, Portrett av en nonne (1551, Southampton, City Art Gallery) som kanskje viser søsteren, Elena Anguissola, mens hun fortsatt fikk undervisning av Gatti.  

Anguissola kom fra en adelig familie, og hennes foreldre ser ut til å ha vært spesielt interessert i kvinners utdannelse. Den særlige interessen for opplæring i malerkunst var usedvanlig, og fire av hennes fem søstre malte også. Faren korresponderte med Michelangelo om Anguissolas utvikling og sendte hennes arbeider til en rekke andre kjente personer. Blant annet sendte han et selvportrett til hertugen av Ferrara, Modena og Reggio, Ercole II d’Este, i 1556. Det er mulig at bildet er identisk med Selvportrett (1554, Wien, Kunsthistorisches Museum) der Anguissola fremstiller seg selv som en lærd ung kvinne. I 1556 oppholdt Anguissola seg en tid ved Gonzaga-hoffet i Mantova. Hennes Portrett av Giulio Clovio (Mentana, Federico Zeris samling) kan også tyde på et opphold i Parma. Som adelig kunne ikke Anguissola selge sine malerier på normalt vis. En posisjon som malende hoffdame var derimot sosialt akseptert.

Sofonisba Anguissola, Portrett av Alessandro Farnese. Dublin, National Gallery of Ireland.

. fri

Muligheten for hofftjeneste kom i 1559 da Filip II av Spania giftet seg med den franske prinsessen Isabel de Valois. Anguissola ble formelt kallet til Spania som den nye dronningens hoffdame. Hun fungerte imidlertid også som hoffmaler og som dronningens lærer i maleri, og det er helt usannsynlig at hun ville ha blitt inkludert blant dronningens hoffdamer hvis det ikke hadde vært for hennes virksomhet som maler. Offisielle spanske hoffportretter fulgte i all hovedsak et nokså strengt skjema, utviklet av den flamske maleren Anthonis Mor som oppholdt seg ved hoffet i Spania fram til 1561. Dette kan til dels gjøre det vanskelig å skille arbeidene til de ulike hoffmalerne fra hverandre. 

Anguissolas portretter er påvirket av Mor, også i hans fremstilling av detaljer, og hennes samtidige Alonso Sánchez Coello. De utmerker seg imidlertid ved en sterkere grad av idealisering og mykere modellering som kan forstås i sammenheng med hennes bakgrunn i den lombardiske portrett-tradisjonen og hennes tydelige interesse for Tizian. I senere tid er derfor arbeider som Portrett av Isabel de Valois med en miniatyr av Filip II (Madrid, Museo Nacional del Prado) og Portrett av Alessandro Farnese (Dublin, National Gallery of Ireland) overbevisende attribuert til Anguissola. Hun oppholdt seg ved det spanske hoff i flere år etter at Isabel de Valois døde og malte blant annet den nye dronningen, Portrett av Ana de Austria (Madrid, Museo Nacional del Prado).

Anguissola giftet seg i 1573 og fortsatte sin virksomhet som maler på Sicilia. Etter den første mannens død, giftet hun seg på nytt og slo seg ned i Genova. Fra perioden stammer blant annet Portrett av infanta Caterina Micaela, hertuginne av Savoy (Madrid, Museo Nacional del Prado).  Anguissola tilbrakte sine siste leveår i Palermo.

Flere av Anguissolas tegninger er bevart. Særlig livaktig er hennes tidlige Gutt som blir bitt av en kreps (Napoli, Museo di Capodimonte). Anguissola malte en rekke selvportretter i løpet av sin karriere. I blant annet det tidlige Selvportrett ved spinettet (Napoli, Museo  di Capodimonte) viser hun tydelig kjennskap til den flamske maleren Catharina van Hemessen. Anguissola utvikler fremstillingen i det senere Selvportrett ved spinettet med tjener (Althorp, Spencer Collection). Hennes kanskje mest kjente selvportrett er Bernardino Campi maler et portrett av Sofonisba Anguissola (Siena, Pinacoteca Nazionale). Portrettet er en selvsikker fremstilling av egne kunstneriske evner.

Anguissola ble tidlig omtalt av samtidige kilder, inkludert Giovanni Paolo Lomazzo og Giorgio Vasari. Vasari skriver om de to portrettene, Sjakkspillet (1555, Poznan, Muzeum Narodowe) og Familiportrett (Nivaa, Nivaagaards Malerisamling), at de avbildede ser ut som om de var levende. Dette er en berømmende beskrivelse som Vasari og andre tidlige teoretikere ellers ikke ga kvinnelige maleres bilder. Interessen for Anguissola var lenge betydelig selv om den har variert noe. Fra slutten av 1980-tallet har den vært markert.

  • Sylvia Ferino-Pagden og Maria Kusche (1995). Sofonisba Anguissola. A Renaissance woman. The National Museum of Women in the Arts.
  • Mary Garrard. (1994). «Here’s looking at me. Sofonisba Anguissola and the problem of the woman artist». I: Renaissance Quarterly, Nr. 47/3. S. 556-622.
  • Frederika Jacobs. (1994). «Woman’s capacity to create. The unusual case of Sofonisba Anguissola». I: Renaissance Quarterly, Nr. 47/1. S. 74-101.

 

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.