Per Brandtzæg

Per Brandtzæg vokste opp i Ørskog på Sunnmøre, tok examen artium ved landsgymnaset i Volda og studerte odontologi i Oslo med avsluttende eksamen i 1960. Hans interesse for forskning ble vekket da han avtjente sin militærtjeneste som løytnant på Lahaugmoen. Under veiledning av professor Jens Wærhaug gjennomførte han der en undersøkelse på rekrutter av forhold som fører til tannkjøttbetennelse (gingivitt). Arbeidet ble senere prisbelønnet, og Wærhaug skaffet ham Fulbrightstipend til studieopphold ved University of Alabama, Birmingham, USA.

Der startet Brandtzæg i 1962 et toårs etterutdanningsstudium som førte frem til Master of Science-graden i medisinsk mikrobiologi, immunologi og patologi. Hans forskningsveileder var mikrobiologen og immunologen Frederik W. Kraus, som var en pioner på karakterisering av antistoffmolekyler (immunglobuliner) i kroppssekreter. Brandtzæg lærte seg metoder til å bestemme lokaliseringen av immunglobuliner i mikroskopiske snitt ved hjelp av fluorescensteknikk.

Metodene fra USA, som var helt nye i midten av 1960-årene, tok han høsten 1964 med seg til Rikshospitalets patologiavdeling, der professor Olav Torgersen skaffet støtte til å bygge opp et laboratorium for immunohistokjemi og til lønn gjennom forskjellige stipendstillinger i de neste 10 årene. I 1974 ble Brandtzæg ansatt som prosektor i mikrobiologi ved Det odontologiske fakultetet.

Brandtzæg ønsket imidlertid å fortsette sin forskning på full tid ved det laboratoriet han hadde opprettet ved Rikshospitalet, Laboratorium for immunhistokjemi og immunpatologi (LIIPAT). Patologiprofessorene Olav Torgersen og Olav Hilmar Iversen prøvde derfor å få Brandtzæg ansatt i en fast vitenskapelig stilling ved Det medisinske fakultetet. At en ikke-medisiner skulle kunne bli ansatt i en vitenskapelig stilling i et fag (patologi) som er nært knyttet til klinisk virksomhet, var imidlertid enkelte professorer sterkt imot. Brandtzæg ble likevel ansatt som førsteamanuensis i patologi i 1977. De neste 30 årene rykket han opp gjennom stillingshierarkiet. Da han nådde pensjonsalderen i 2006, hadde han bak seg en rekke viktige lederverv ved fakultetet og var en av de mest respekterte professorene ved Det medisinske fakultet.

En stor del av den tidlige virksomheten ved LIIPAT var konsentrert om å utvikle og forbedre metoder basert på immunfluorescens. Fra omkring 1970 har laboratoriet metodisk vært blant de beste i verden på dette feltet. Etter hvert kom også de spennende forskningsresultatene. Slimhinnene i luftveier og tarm fungerer som kroppens førstelinjeforsvar mot angripende bakterier og virus. I doktorgradsarbeidet fra 1971 hadde Brandtzæg beskrevet antistoffmolekyler som skilles ut til overflaten av slimhinnene, og hadde funnet frem til en komponent (reseptor) som er nødvendig for at IgA og IgM kan pumpes aktivt ut til overflaten. I 1974 publiserte han transportmodellen som han er internasjonalt mest kjent for: den aktive pumpemekanismen for de sekretoriske antistoffene. De molekylære mekanismene ble deretter avdekket og publisert i 1984.

Brandtzæg og hans medarbeidere ga ikke bare vektige bidrag til forståelse av fundamentale immunologiske mekanismer i slimhinner, men ga også bidrag til forståelse av immunologisk fremkalte betennelsessykdommer i luftveier (for eksempel allergisk rhinitt = høysnue) og i tarm (for eksempel cøliaki og ulcerøs kolitt). Sammen med sine medarbeidere hadde Brandtzæg ansvar for en kvalitativt og kvantitativt imponerende vitenskapelig produksjon.

Fra slutten av 1970-årene og frem til 2006 var LIIPAT et meget ettertraktet arbeidssted for forskerrekrutter og Brandtzæg en meget ettertraktet forskerveileder. Han veiledet til sammen 40 stipendiater til doktorgrad, et eksepsjonelt høyt antall. Mange av stipendiatene har senere fått akademiske toppstillinger i norsk medisin.

Per Brandtzæg var i hele sin forskerkarriere omhyggelig med å formidle sitt fag og sine forskningsresultater til leger, pasienter og allmennhet. Etter at han fylte 60 år, deltok han også i stigende grad med avisinnlegg i offentlig diskusjon om spørsmål som engasjerte ham, først og fremt forskningspolitikk, men også en rekke andre spørsmål som omhandler forskeres rolle i interaksjon med hverandre og som rådgivere og sakkyndige i forhold til offentlige myndigheter og rettsvesen (for eksempel Sudbø-saken og Torgersen-saken).

Per Brandtzæg var æresdoktor ved tre universiteter og invitert medlem i en rekke vitenskapsakademier. Han mottok en rekke nasjonale og internasjonale forskningspriser, blant annet Anders Jahres medisinske pris og Nansenprisen fra Det Norske Videnskaps-Akademi. Han var kommandør av St. Olavs Orden.

• Hidden antigenic determinant in secretory immunoglobulin A, i Nature, vol. 220, s. 292–293, 1968
• Immunoglobulin M. Local synthesis and selective secretion in patients with immunoglobulin A deficiency (sammen med I. Fjellanger og S. T. Gjeruldsen), i Science, vol. 160, s. 789–791, 1968
• Two types of IgA immunocytes in man, i Nature New Biology, vol. 243, s. 142–143, 1973
• Presence of J chain in human immunocytes containing various immunoglobulin classes, i Nature, vol. 252, s. 418–420, 1974
• Mucosal penetrability enhanced by serum-derived antibodies (sammen med K. Tolo), i Nature. vol. 266, s. 262–263, 1977
• Direct evidence for an integrated function of J chain and secretory component in epithelial transport of immunoglobulins (sammen med H. Prydz), i Nature. vol. 311, s. 71–73, 1984
• Epithelial homing of γδ T cells? (sammen med T. S. Halstensen, H. Scott, L. M. Sollid, K. Valnes og V. Bosnes), i Nature. vol 341, s. 113–114, 1989
• Immunoglobulin-binding sites of human FcαRI (CD89) and bovine Fcγ2R are located in their membrane-distal extracellular domains (sammen med H. C. Morton, G. van Zandbergen, C. van Kooten, C. J. Howard og J. G. J. van de Winkel), i Journal of Experimental Medicine, vol. 189, s. 1715–22, 1999
• Absence of epithelial immunoglobulin A transport, with increased mucosal leakiness, in polymeric immunoglobulin receptor/secretory component-deficient mice (sammen med F.-E. Johansen, M. Pekna, I. N. Norderhaug, B. Haneberg, M. A. Hietala, P. Krajci og C. Betsholtz), i Journal of Experimental Medicine, vol. 190, s. 915–921, 1999
• Allergen-responsive CD4+CD25+ regulatory T cells in children who have outgrown cow’s milk allergy (sammen med M. R. Karlsson og J. Rugtveit), i Journal of Experimental Medicine, vol. 199, s. 1679–88, 2004
• Regional induction of adhesion molecules and chemokine receptors explains disparate homing of human B cells to systemic and mucosal effector sites. Dispersion from tonsils (sammen med F.-E. Johansen, E. S. Bækkevold, H. S. Carlsen, I. N. Farstad og D. Soler), i Blood, vol. 106, s. 593–600, 2005
• Innate secretory antibodies protect against natural Salmonella typhimurium infection (sammen med O. L. Wijburg, T. K. Uren, K. Simpfendorfer, F.-E. Johansen og R. A. Strugnell), i Journal of Experimental Medicine, vol. 203, s. 21-26, 2006

• medisinsk historie
• patologi

• Brandtzæg, Per: Twenty-five years of research at LIIPAT 1965–1990, 1990
• Stephansen, S. Moen: «Mannen med ljåen» (intervju), i Forskning, vol. 14(3), s. 6–9, 2006
• Walløe, Lars: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)