Paul Bley

Paul Bley var en kanadisk jazzmusiker, pianist og komponist.

Bley var en jazzens fremste moderne utøvere. Med sin frie og åpne tilnærming til musikken ble han en av de mest sentrale musikerne i det avantgardistiske jazzmiljøet, og har hatt avgjørende betydning for utviklingen av den moderne jazztradisjonen og frijazz fra slutten av 1950-tallet og framover.

I 1950 flyttet han til New York for musikkstudier, og ble raskt en etterspurt pianist av blant andre Charlie Parker, Sonny Rollins, Lester Young, Chet Baker og Ben Webster. Han samarbeidet også med bassisten Charles Mingus, som produserte Bleys første utgivelse i eget navn Introducing Paul Bley, med Mingus og trommeslageren Art Blakey.

I 1957 flyttet han til Los Angeles og startet her samarbeidet med altsaksofonisten Ornette Coleman, trompetisten Don Cherry, bassisten Charlie Haden og trommeslager Billy Higgins. I løpet av denne perioden utviklet han en fri tilnærming til samspill og improvisasjon, med få avtalte rammer innen harmonikk, melodikk, rytmikk og form, senere kjent som frijazz.

Han flyttet tilbake til New York og ble der med i en banebrytende trio med klarinettisten Jimmy Giuffre og bassisten Steve Swallow. De utviklet et samspill med stor frihet og tydelige kammermusikalske referanser kjent fra blant annet albumet Free Fall fra 1962. Andre sentrale medmusikere i denne perioden var bassisten Gary Peacock og trommeslageren Paul Motian.

Mot slutten av 60-tallet var Bley tidlig ute med å ta i bruk elektrisk piano og synthesizere blant annet i samspill med gitaristen Pat Metheny og bassisten Jaco Pastorius. Fra starten av 70-tallet og framover ble hovedfokuset på solo og trio formatet med en lang rekke utgivelser.

Bley har spilt i Norge flere ganger og vært en svært viktig inspirasjonskilde også for en lang rekke norske musikere.

Han var i en periode gift med den amerikanske jazzpianisten og komponisten Carla Bley.