Algerisk arabisk musikk tilhører den vestlige retning innenfor den pan-islamske kultur: maghreb. Det klassiske repertoaret omfatter den andalusiske komposisjonsformen nawba, en 9-satsig vokal- og instrumentalform fremført av mannlige musikere. Kvinnelige musikere har et annet repertoar, relatert til både kunstmusikk og folkemusikk. Viktige instrumenter er lutt (ud), strykeinstrumentet rabab og europeisk fiolin.

Berberne har sine egne tradisjoner som omfatter profan, rituell og religiøs musikk. I noen religiøse grupper blir den rituelle musikken brukt som et middel til å oppnå en ekstatisk, transe-lignende tilstand.

Det eksisterte i den franske kolonitid et musikkliv med sterke bånd til Europa, men etter frigjøringen 1962 har det skjedd en arabiseringsprosess som har gitt islamsk kunstmusikk en sterk stilling.

Innen populærmusikken har stilretningen rai for alvor gjort seg gjeldende siden 1980-årene. Den har røtter både i beduinenes folkemusikk og i underholdningsmusikk som i 1940- og 1950-årene ble spilt i kafeene i storbyene, særlig Oran. Dessuten har den hentet vesentlige elementer fra vestlig rock og pop, bl.a. bruken av synthesizere og andre «moderne» instrumenter. Tekstene, som er på arabisk, handler i stor grad om ungdommelig frihetslengsel og opprør mot religiøst baserte sosiale konvensjoner, og berører ofte tabubelagte emner som rus og erotikk. Dette virker svært provoserende på muslimske fundamentalister, og i 1994 og 1995 ble to av de fremste rai-artistene i Algerie myrdet. Mange av utøverne har søkt tilflukt i Frankrike, hvor de har et stort publikum, ikke minst blant etterkommerne etter nordafrikanske innvandrere.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.