høydefinisjons-TV, betegnelse på nye fjernsynssystemer basert på stereogjengivelse av lyd og forbedret bilde i bredfilmformat. Se fjernsyn.

Tidlig på 1990-tallet var dette et planlagt konsept for "fremtidens" høyoppløselige TV, basert på 1250/50 linjer/bilder (Europa) eller 1125/60 linjer/bilder (USA) og 2:1 bredskjermformat. HDTV som globalt standardisert konsept har siden den gang og frem til slutten av 1990-årene stått på stedet hvil i mangel av omforente standarder, mens Japan og USA etablerte sine regionale standarder. Eneste element i dette opprinnelige HDTV-konseptet som har fått gjennomslag i Europa er bredskjermformatet 16:9, som ble brukt i andre systemer (widescreen-TV).

I 1999 presenterte den globale standardiseringsorganisasjonen ITU-R (International Telecommunication Union - Radiocommunication Sector) verdensstandarden for dagens HDTV-format, kalt HD CIF, basert i stor grad på amerikanske innspill og ifølge kritikere i for stor grad tilpasset amerikanske standarder.

De siste årene har man kommet lenger med standardiseringen også i Europa, og EBU (European Broadcasting Union) har lansert Europastandarden Euro1080 som foreskriver 1080 linjer, 1920 pkt pr linje, 16:9-format og flere ulike skanningformater.

De dominerende produksjonsformater er:

  • 1920 x 1080 x 60/50i
  • 1920 x 1080 x 24/25/30p
  • 1280 x 720 x 60p
  • 1920 x 1080 x 60/50p

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.