Commodus

Marcus Aurelius hadde mange barn, men kun én sønn som vokste opp og som dermed var naturlig tronarving. Commodus var faktisk den eneste keiseren i Romerrikets historie som var kommet til verden som ektefødt barn av en sittende keiser. I 177, da han var 16 år, ble Commodus gjort til farens medregent.

Marcus Aurelius hadde skrantende helse og gjorde det han kunne for å forberede Commodus på keisermakten. Bare tre år seinere døde han, og Commodus overtok tronen. Dette kom etter en lang periode med såkalte adoptivkeisere, der den sittende keiseren selv ikke hadde arvinger og dermed adopterte egnede menn til tronfølgen. Dette var aldri noe system eller fastlagt prinsipp, men hadde ført til en rekke styringsdyktige keisere og et relativt godt samarbeid med senatet i hele det annet århundre. Det var på den annen side ingen etablerte og klare arvelover som utpekte tronarvinger, ei heller et prinsipp om primogenitur.

Commodus har fått et svært dårlig ettermæle. Ettersom han la seg ut med deler av den skrivende eliten og dessuten endte med å bli styrtet, er det imidlertid grunn til å være kritisk til deler av den overleverte tradisjonen. Han var en ung og uerfaren monark, åpenbart glad i det urbane livet og storbyens luksus, og han så det ikke formålstjenlig å fortsette krigene mot germanerne langs Donau, som hans far hadde ført over lang tid. Alt dette satte han lagelig til for senatselitens hugg. Han ble da også raskt utsatt for flere sammensvergelser og svarte med å isolere seg fra senatet og andre aristokrater han ikke ville stole på.

Commodus «befestet» palasset og forholdt seg etter dette til et knippe rådgivere og menn han var trygg på. Selv henga han seg til fest, moro og ulike fritidssysler, og overlot styringen av riket til dem. Problemet var særlig at disse mennene kontrollerte pretorianergarden, finansene og tilgangen til keiseren, dermed ble de svært mektige og rike. Notorisk berømte er Perennis og Cleander, som i tur og orden sikret seg selv makt og formuer takket være salg av embeter, prosesser mot rikfolk og unndragelse av skatteinntekter. Til slutt falt de begge i unåde og ble henrettet.

Historiene om Commodus' seksuelle appetitt og umoral bak palassets lukkede dører er mange, men hvor mye lit vi skal feste til dem, er heller uvisst. Hans interesse for «folkelig» underholdning strakte seg imidlertid ikke kun til å innta tilskuerrollen, han trente seg opp både som vognstyrer og gladiator, og skal ha forsøkt seg både i circus og arenaen.

Mot slutten kan det virke som om Commodus ble rammet av megalomani. Han tok en rekke nye titler, ga månedene navn etter seg selv, begynte å opptre som Herkules og forlangte guddommelig dyrkelse. Han iverksatte også at Roma skulle bytte navn til Colonia Commodiana.

Nyttårsaften i 192 ble Commodus myrdet i et komplott som involverte den nye gardeprefekten Laetus og elskerinnen Marcia. Senatet proklamerte straks at han var «mer grusom enn Domitian og mer fordervet enn Nero». Etterfølgerne Pertinax og Didius Julianus varte bare i tre måneder hver, før Septimius Severus etablerte et nytt keiserdynasti.

Commodus var den siste antoniner, og hans regjering regnes som innledningen til en annen og mer problematisk tid for Romerriket, kjent som soldatkeisernes tid.

• Romerriket
• Romerrikets historie
• Romerske keisere