Fossen ønsket å bli sett som det mennesket hun var, individet bak diagnosen. Gjennom fotografiets direkthet (transparens og «avtrykk» av virkeligheten) ble det mulig å formidle de ærlige og ufiltrerte historiene hun bar på – om livssmerte, sykdom, sårbarhet og selvdestruksjon.
Fossen var ikke redd for å vise oss sin livssmerte og vei mot døden. Sommeren før hun døde, i 2018, gjennomførte hun et fotoprosjekt med selvportretter på et nedlagt, ruinpreget leprahospital (sykdom også kjent som spedalskhet eller Hansens sykdom) på den greske øya Khios. Hun funderte over menneskene som hadde bodd der, hvem disse leprapasientene var, og hvordan det føltes å ha blitt gjemt bort og skjermet fra samfunnet på grunn av sin sykdom.
Selvportrettene er stort sett i sort-hvitt og viser en sterkt redusert og utmagret kropp av skinn, knokler, bein og et uthult ungpikeansikt. Som betrakter kan man undre seg over hvordan hun kan ha hatt energi og viljestyrke til å posere, komponere og gjennomføre et så krevende fotografisk arbeid.
Med selvportrettene ønsket Fossen å rette søkelyset mot det hun mente er vår tids lepra, anoreksi, og dermed åpne for en offentlig samtale om sykdommen, skammen og møtene med behandlingsapparatet. Ifølge Folkehelseinstituttet (FHI) anslås det å være om lag 50 000 kvinner i Norge med alvorlige spiseforstyrrelser i alderen 15–44 år.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.