Kvinners rettigheter i Storbritannia

Industrialiseringen fra ca. 1750 og frem til mellomkrigstiden skapte store demografiske endringer og fikk enorm betydning for den eksisterende kjønnsarbeidsdelingen. En av følgene var at kvinner gikk over fra ulønnet arbeid i landbruket til en lønnet stilling innen industrien, og senere til serviceyrker i byene. Kampen for å sikre gifte kvinners rett til å disponere egen lønn og eiendom kom på dagsorden i Storbritannia allerede i 1856, og en lov som sikret dette ble vedtatt i 1882.

Siden filosofen og historikeren Catharine Macaulay fikk publisert sitt åtte binds store verk History of England (1763–83) har britiske kvinner vært synlige i det offentlige, politiske og kulturelle liv. Mary Wollstonecraft, som var sterkt påvirket av Macaulay, skrev sin berømte feministiske bok The Vindication of the Rights of Woman i 1792, og John Stuart Mills On The Subjection of Women (1869) har hatt stor betydning for kvinnesaken i Storbritannia og en rekke andre land.

Allerede i 1851 ble den første kvinnestemmerettsforeningen dannet i Sheffield, og antallet lokale foreninger økte jevnt inntil de i 1867 samlet seg i en landsomfattende organisasjon, National Society for Women's Suffrage. Den mest radikale foreningen, Women's Social and Political Union ble stiftet i 1903 av Emmeline Pankhurst (se også suffragetter.) Stemmerettskampen var på sitt mest aktive like før første verdenskrig, men under krigen gikk de fleste feministene inn i nasjonalt arbeid, og stemmerettsbevegelsen døde ut.

Fra midten av 1800-tallet og utover har reformeringen av lovverket gradvis gitt kvinner større grad av likestilling og like rettigheter. Ugifte kvinner oppnådde myndighet i 1882, gifte kvinner i 1935. Begrenset kommunal stemmerett ble innført i løpet av 1860-årene. I 1917 – med gyldighet fra 1918 – ble begrenset stemmerett for kvinner over 30 år og menn over 21 år vedtatt, og i 1928 ble det innført stemmerett på samme vilkår for begge kjønn.

Reell likestilling i utdanning og adgang til statlige embeter fikk kvinner først etter andre verdenskrig. London University ble åpnet for kvinner i 1879, men først i 1920 og 1947 ble kvinner likestilt ved henholdsvis Oxford og Cambridge. Med likestillingsloven av 1975 ble diskriminering av kvinner i arbeidslivet formelt og juridisk opphevet.

Kvinnebevegelsen i Storbritannia både var og er en typisk bybevegelse, hvor hovedfokuset har vært på prevensjonsopplysning, kampen for selvbestemt abort og etablering av krisesentre for kvinner. En liberal abortlov ble vedtatt allerede i 1967, samtidig med at tilgangen på prevensjon og prevensjonsopplysning ble klart forbedret. Dette var ti år tidligere enn i Norge. I 1971 ble en mer liberal skilsmisselovgivning innført.

I dag opplever den organiserte britiske kvinnebevegelsen det samme som i de fleste andre vestlige land; stadig færre aktive medlemmer og mindre oppmerksomhet i samfunnet generelt. Parallelt med denne utviklingen foregår det innen akademia svært mye på kvinne- og kjønnsforskningsfronten, og kvinner stadig får større innpass i det politiske og kulturelle liv.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.