John Bardeen fikk Nobelprisen i fysikk både i 1956 og i 1972.

John Bardeen av Nobelstiftelsen Stockholm/※. Gjengitt med tillatelse

John Bardeen var en amerikansk fysiker og en av de meget få forskerne som har fått Nobelprisen to ganger.

Bardeem var knyttet til Harvard University i 1935–1938 og professor ved University of Minnesota i 1938–1941. I denne perioden arbeidet han vesentlig med metallers elektriske ledningsevne (konduktans), spesielt superledning, men også med kjernefysiske problemer.

Under annen verdenskrig var han sivil forsker ved Naval Ordnance Laboratory og arbeidet med undervannskommunikasjon. I 1946–1951 var han knyttet til Bell Telephone Laboratories, hvor han studerte halvledere og, sammen med William Shockley og Walter Hauser Brattain, utviklet og tok i bruk de første transistorer. For dette arbeidet ble de tre forskere sammen tildelt Nobelprisen i fysikk i 1956.

I perioden 1951–1976 var Bardeen professor ved University of Illinois. Han gav en rekke verdifulle bidrag til forståelsen av de faste stoffers fysikk. Sammen med Leon Cooper og Robert Schrieffer utarbeidet han i 1957 en teori som gir en grunnleggende forklaring av fenomenet superleding. Teorien bygger på at elektroner ved lave temperaturer kan opptre i koblede par (Cooper-par), og i denne tilstanden kan bevege seg gjennom et krystallgitter uten å møte motstand. Dette arbeidet ble belønnet med Nobelprisen i fysikk i 1972.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.