Faktaboks

Offisielt navn
Fleischers Kjemiske Fabrikker
Også kjent som

Fleischers Kemiske Fabrik A/S

Norsk Kjemisk & Farvefabrikk A/S

Norsk Kjemisk A/S

Organisasjonstype

Aksjeselskap

Forretningsadresse

Edvard Griegs vei, Bergen

Stiftet
1923
Nedlagt
1982
annonse
Annonse for Jacob Blaauw Fleischers første malingsfabrikk, Kemisk fabrik Monopol, etablert i 1915. Produktet Emaljol som han lanserte samme år ble videreført av den nye eieren og solgt helt inn i 1930-årene.
annonse
Av .

Fleischers Kjemiske Fabrikker var var en produsent av maling i Bergen. Selskapet ble etablert av Jacob Blaauw Fleischer i 1923, og var i drøye femti år en av landets ledende malingfabrikker. Et av Norges mest kjente malingmerker for utemaling, Drygolin, ble utviklet på Fleischers.

I 1972 ble firmaet en del av Jotun, og i 1982 ble produksjonen i Bergen lagt ned til fordel for Sandefjord og nye Jotun-fabrikker i utlandet.

Historie

Bakgrunn

Jacob Blaauw Fleischer (1892–1969) var utdannet fra Bergen Tekniske Skole. Etterpå studerte han kjemi ved en av de prestisjetunge tyske tekniske høyskolene i Aachen. I 1915 returnerte Fleischer til hjembyen. Samme år etablerte han Kemisk fabrik Monopol, med formål om å drive virksomhet i Bergen. Der ble det blant annet produsert emaljelakk av merket Emaljol. I 1922 ble selskapet slått konkurs. Samme år ble virksomheten overdratt av T. Hermanrud.

Fleischers Kemiske Fabrik A/S

Etter noen år med vanskelige tider startet Fleischer i 1923 Fleischers Kemiske Fabrik A/S. Det fjonge navnet dekket over at det var snakk om kjellerproduksjon av ovnssverte og skokrem, ikke ulikt en rekke små kjemiske hjemmeindustrier som startet på denne tiden. I 1927 fikk firmaet det nye navnet Norsk Kjemisk & Farvefabrikk i Bergen.

Flesichers ambisjoner var store. Han flyttet til nedlagte Solheim Trådfabrikk. I lokalene var det da både bilverksted, orgelbyggeri og diverse småindustri. Etter hvert overtok Fleischers fabrikk det hele og kjøpte eiendommen i 1943.

I 1942 forandret selskapet navn til Norsk Kjemisk A/S. Forandringen varte ikke lenge. I 1942/1943 byttet selskapet navn til Fleischers Kjemiske Fabrikker, fordi den tyske okkupasjonsmakten ikke likte firmanavn basert på Norge eller Norsk.

Ny type alkydmaling

Brosjyre med fargeprøver over Fleischers Fantom latexmaling.

Fleischers malingsprodukter opererte i overgangen mellom tradisjonelle oljebaserte malinger og nye syntetiske stoffer. Kjemiingeniøren satset på videre kjemifaglig utvikling, og han ansatte unge kjemikere med samme kvalifikasjoner som han selv. I 1940-årene skal Fleischers ha hatt industriens største utviklingslaboratorium.

Utviklingsarbeidet sikret et forsprang i utvikling av nye malingstyper som nyttet tidens beste fremskritt fra verdens kjemiske industri. Innen maling var det alkydharpikser, det vil si industrifremstilte blandinger av kjemisk modifiserte alkoholer og fettsyrer.

Den vitenskapelige forankringen til malingen sikret produktutvikling og hadde dessuten reklameverdi i seg selv, ved at det garanterte for moderne og vitenskapelige produkter. Dette ble brukt i markedsføringen, sammen med mer tradisjonelt kjøpmannskap, selgervirkomhet, merkevarebygging og reklame. Fleischers reklamemaskot ble en ekte bergensk tjuagutt, som tok opp konkurransen med Alf Bjerckes maler med alpelue og flippskjegg, eller Jotuns pingvin.

Drygolin og andre varemerker

Brosjyre med informasjon over malingstypene Drygolin og Flex.

Fleischers bakgrunn i en bergensk handelsfamilie sikret den rette kommersielle tenkningen i lanseringen av varemerker som Kopalin, eller tekstilkjemikalier som Prelle og skopussemiddelet Solpuss. Det mest kjente merkenavnet fra Fleischer kom i 1948, og er fortsatt et ledende merke for utemaling — Drygolin. Navnet ble satt sammen av Dryg God og Lin, som i linolje, til tross for at produktet i hovedsak besto av moderne linoljeerstattere som alkydharpiks. Kvaliteten på malingen skulle garanteres med en ingeniørtung stab i moderne laboratorier og fabrikklokaler, og ikke minst et stort testanlegg på taket i landets mest værutsatte by.

Han ansatte mange dyktige selgere som bearbeidet markedene over hele landet i konkurranse med andre sterke merkenavn innen maling, med Alf Bjercke og Jotun som de to største. Der de ikke fikk innpass i lokale butikker, startet de opp egne utsalg. Det førte til at selskapet i 1971 eide 17 butikker og var medeier i ytterligere 24.

Fleichers Kjemiske Fabrikker var i 1950– og 1960-årene mest kjent for maling til utvendig trevirke, samt maling tilpasset fangst- og fiskeflåten. De dominerte også vestlandsmarkedet for interiørmaling, og var landets største innen gulvlakk. Lakkmerket Aristokrat skal være nok et eksempel på Fleischers kjøpmannsteft. Han mente et slikt navn i seg selv kunne rettferdiggjøre en langt høyere pris enn de fleste konkurrenter.

Sønnene samarbeider med erkerivalene

Drygolin fargekart fra 1970-årene.

Da Fleischer døde i 1969, hadde hans to sønner for lengst overtatt driften. De ledet da selskapet inn i moderne industrielle tider av større samarbeid fremfor konkurranse på små innenlands markeder for å kunne stå sterkere i en stadig økende internasjonal konkurranse. Dette betydde samarbeid med erkerivalene i Oslo, Sandefjord og Fredrikstad. Alf Bjercke, Jotun, Fleischers og Denofa Lilleborgs malingsdivisjon samlet seg i Jotun-gruppen i 1972.

Langsom avvikling og nedleggelse

Selv om produksjonsanleggene ble beholdt de første årene, pekte alle piler i retning av Sandefjord, og ut av landet til nye fabrikker i lavkostland. Hadde det ikke vært for at fabrikken i Sandefjord ble ødelagt i brann i 1976, hadde nok fabrikken i Bergen blitt lagt ned før den ble, i 1982. Fabrikken i Manger ble beholdt og var i produksjon ut 2012.

Jotuns prøvelaboratorium beholdt også en avdeling i Bergen. Fortsatt var Bergensværet en ekstra tøff test å utsette malingsprodukter for. Hovedgrunnen til at denne avdelingen ble værende var nok likevel at laboratoriesjefen Tore Jan Lund nødig ville flytte til Sandefjord da fabrikken ble nedlagt i 1982. For å beholde den verdifulle kompetansen fikk han beholde laben i Bergen, men den ble lagt ned så snart han gikk av med pensjon i 2011.

Miljøskader

Jotun måtte bruke store ressurser i årene som fulgte for å rense opp lokal forurensning rundt fabrikkanlegget. Anlegget ble så solgt til Radøy-gruppen, som investerte i det for fremtidig industrivirksomhet, hvor kaiforhold og nærhet til skipsleia talte positivt.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Bryn, Torstein (1997). Visjon, farve, form : Jotuns historie, Jotun A/S

Faktaboks

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg