Fleischers Kjemiske Fabrikker

Jacob Blaauw Fleischer (1892–1969) var utdannet fra Bergen Tekniske Skole. Etterpå studerte han kjemi ved en av de prestisjetunge tyske tekniske høyskolene i Aachen. I 1915 returnerte Fleischer til hjembyen. Samme år etablerte han Kemisk fabrik Monopol, med formål om å drive virksomhet i Bergen. Der ble det blant annet produsert emaljelakk av merket Emaljol. I 1922 ble selskapet slått konkurs. Samme år ble virksomheten overdratt av T. Hermanrud.

Etter noen år med vanskelige tider startet Fleischer i 1923 Fleischers Kemiske Fabrik A/S. Det fjonge navnet dekket til at det var snakk om kjellerproduksjon av ovnssverte og skokrem. Ikke ulikt en rekke små kjemiske hjemmeindustrier som startet på denne tiden. I 1927 fikk firmaet det nye navnet Norsk Kjemisk & Farvefabrikk i Bergen.

Flesichers ambisjoner var store. Han flyttet til nedlagte Solheim Trådfabrikk. I lokalene var det da både bilverksted, orgelbyggeri og diverse småindustri. Etter hvert overtok Fleischers fabrikk det hele og kjøpte eiendommen i 1943.

I 1942 forandret selskapet navn til Norsk Kjemisk A/S. Forandringen varte ikke lenge. I 1942/1943 byttet selskapet navn til Fleischers Kjemiske Fabrikker, fordi den tyske okkupasjonsmakten ikke likte firmanavn basert på Norge eller Norsk.

Fleischers malingsprodukter opererte i overgangen mellom tradisjonelle oljebaserte malinger og nye syntetiske stoffer. Kjemiingeniøren satset på videre kjemifaglig utvikling, og ansatte unge kjemikere med samme kvalifikasjoner som han selv. I 1940-årene skal Fleischers ha hatt industriens største utviklingslaboratorium.

Utviklingsarbeidet sikret et forsprang i utvikling av nye malingstyper som nyttet tidens beste fremskritt fra verdens kjemiske industri. Innen maling var det alkydharpikser, det vil si industrifremstilte blandinger av kjemisk modifiserte alkoholer og fettsyrer.

Den vitenskapelige forankringen til malingen sikret både produktutvikling og hadde reklameverdi i seg selv ved at det garanterte for moderne og vitenskapelige produkter. Dette ble brukt i markedsføringen, sammen med mer tradisjonelt kjøpmannskap, selgervirkomhet, merkevarebygging og reklame. Fleischers reklamemaskot ble en ekte bergensk tjuagutt, som tok opp konkurransen med Alf Bjerckes maler med alpelue og flippskjegg, eller Jotuns pingvin.

Fleischers bakgrunn i en bergensk handelsfamilie sikret den rette kommersielle tenkningen i lanseringen av varemerker som Kopalin, eller tekstilkjemikalier som Prelle og skopussemiddelet Solpuss. Det mest kjente merkenavnet fra Fleischer kom i 1948, og er fortsatt et ledende merke for utemaling — Drygolin. Navnet ble satt sammen av Dryg God og Lin, som i linolje, til tross for at produktet i hovedsak besto av moderne linoljeerstattere som alkydharpiks. Kvaliteten på malingen skulle garanteres med en ingeniørtung stab i moderne laboratorier og fabrikklokaler, og ikke minst et stort testanlegg på taket i landets mest værutsatte by.

Han ansatte mange dyktige selgere som bearbeidet merkedene over hele landet i konkurranse med andre sterke merkenavn innen maling, med Alf Bjercke og Jotun som de to største. Der de ikke fikk innpass i lokale butikker startet de opp egne utsalg. Det førte til at selskapet i 1971 eide 17 butikker og var medeier i ytterligere 24.

Fleichers Kjemiske Fabrikker var i 1950– og 1960-årene mest kjent for maling til utvendig trevirke, samt malings tilpasset fangst- og fiskeflåten. De dominerte også vestlandsmarkedet for interiørmaling, og var landets største innen gulvlakk. Lakkmerket Aristokrat skal være nok et eksempel på Fleischers kjøpmannsteft. Han mente et slikt navn alene kunne rettferdiggjøre en langt høyere pris enn de fleste konkurrenter.

Da Fleischer døde i 1969 hadde hans to sønner for lengst overtatt driften. De ledet da selskapet inn i moderne industrielle tider av større samarbeid fremfor konkurranse på små innenlands markeder for å kunne stå sterkere i en stadig økende internasjonal konkurranse. Dette betydde samarbeid med erkerivalene i Oslo, Sandefjord og Fredrikstad. Alf Bjercke, Jotun, Fleischers og Denofa Lilleborgs malingsdivisjon samlet seg i Jotun-gruppen i 1972.

Selv om produksjonsanleggene ble beholdt de første årene pekte alle piler i retning av Sandefjord, og ut av landet til nye fabrikker i lavkostland. Hadde det ikke vært for at fabrikken i Sandefjord ble ødelagt i brann i 1976 hadde nok fabrikken i Bergen blitt lagt ned før den ble, i 1982. Fabrikken i Manger ble beholdt og var i produksjon ut 2012.

Jotuns prøvelaboratorium beholdt også en avdeling i Bergen. Fortsatt var Bergensværet en ekstra tøff test å utsette malingsprodukter for. Hovedgrunnen til at denne avdelingen ble værende var nok likevel at laboratoresjefen Tore Jan Lund nødig ville flytte til Sandefjord da fabrikken ble nedlagt i 1982. For å beholde den verdifulle kompetansen fikk han beholde laben i Bergen, som ble lagt ned i det øyeblikk han gikk av med pensjon i 2011.