Mannsbunaden fra Fana har gått igjennom mange perioder fra 1900 til i dag. Fra 1930-tallet ble den mer standardisert i materialer og mønster. Det snudde igjen på 1970-tallet, da en ønsket å ta opp igjen flere elementer fra den gamle draktskikken. Etter hvert ble alle draktdelene gjennomgått og revidert, slik at det i dag er rekonstruert bunader som viser ulike tidsperioder av folkedraktskikken.
Faktaboks
Elementer i den tradisjonelle draktskikken for menn fra Fana har aldri vært ute av bruk. En regner med at de siste som gikk tradisjonelt kledd all sin dag, levde til omkring 1920, og da hadde noen allerede tatt deler av klærne i bruk som bunad. I overgangen mellom folkedrakta og bunaden var det noen som forenklet noen plagg og tok bort noen plagg. Noen tidsperioder ble også stokket om litt. Etter hvert har en forsøkt å ta opp igjen mer og mer av den tradisjonelle draktskikken.
De første mannsbunadene som ble tatt i bruk i Fana-området, kom i bruk allerede omkring 1900. Men da var det, som for kvinnene, ei mer nasjonal drakt det dreide seg om. Fellestrekkene var svart knebukse, rød vest og svart trøye. Strømpebanda ble gjerne lagd i flaggets farger, og den røde topplua var gjerne også med. Noen av ungdommene fra Fana som kom med i norskdomsarbeidet og skaffet seg slik bunad, brukte en kombinasjon av gamle, lokale plagg og nyskapte «nasjonale». Det var også litt ulikt hvordan de som sydde, holdt seg til tradisjonsmaterialet. I den første tida var ei som hette Anna Flint den som i størst grad videreførte folkedrakta i bunadsømmen.
Etter ei tid ble det større fokus på lokale klestradisjoner som utgangspunkt for bunaden, og en begynte å lage mannsbunader basert på det gamle materialet. Først var det helst lasketrøya som ble brukt, men rundt 1925 kom også flasketrøya i bruk. De ulike tidsperiodene i folkdraktskikken i Fana er vanskelig å skille fra hverandre, og plagg med ulikt historisk utgangspunkt ble brukt parallelt.
Det fins flere utgaver av denne bunaden i bruk i dag, med ulik nærhet til folkedraktskikken. Bunaden forhandles i standardisert utgave av Husfliden i Bergen og andre lignende bedrifter, og i konfeksjonssydd utgave fra Solhjell konfeksjon, mens lokale produsenter står for større variasjon. Det er særlig bunadgruppa i Fana ungdomslag som har vært aktive i bunadarbeidet i området. De har også stor kunnskap om variasjon i draktskikken, og om hvilke rammer en kan ta utgangspunkt i for individuell variasjon i bunadbruken, om målet er å kle seg i tråd med de gamle folkedrakttradisjonene. De holder kurs, rettleder og formidler mellom kunder og produsenter. De har også utarbeidet hefter som tar for seg de ulike skjortebroderiene og andre detaljer til Fanabunadene.
Gjennom denne typen kunnskap om de lokale tradisjonene kan en også tilføre bunaden variasjon etter anledning og årstid. Fordi klesskikken holdt seg så lenge og en har jobbet grundig med kildematerialet, veit en også en del om bruken av plaggene. Til kirkebruk og høytidsbruk var alltid trøya på, i alle fall til bordsetet var over i festlig lag. Utover kvelden kunne både trøye og vester kastes, og om den ene bukseselen gled ned, hang den i ei fin bue over låret, fortelles det. Brukte mannfolka hatt, måtte den tas av innomhus, akkurat som skikken har vært i borgerlige lag av folket. Men topplua eller kollelua kunne sitte på innendørs.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.