Det ridende politi

Korpset benytter et varierende antall varmblodshester, for tiden elleve. Kravet til hestene ved innkjøp er vallak, godt grunnridd, et stødig hode, godt gemytt, godt eksteriør, minimum 168 centimeter i mankehøyde og alder mellom fem og elleve år. Hestene som anskaffes, gjør tjeneste resten av livet. Dersom en hest viser seg å ikke trives med de spesielle oppgavene som politihest, eller får skader (som den fint kan leve videre med, men som ikke er forenlig med tjenesten), blir den solgt. Det er tradisjon for å gi hestene navn fra norrøn mytologi.

Rytterkorpset har en variert tjeneste. Det veksles mellom hendelsesstyrt patruljering, ordens- og sperretjeneste ved arrangementer og offisielle besøk, ledsagelse av parader, opptog og demonstrasjoner. Dessuten gjennomføres forebyggende kontaktetablerende patruljer, både i sentrum av Oslo og i de ytre bydelene. Ved demonstrasjoner og markeringer er ekvipasjenes oppgaver observasjonstjeneste fra overhøyde, sektorpatrulje, støtte til øvrige politimannskaper i håndtering av folkemasser og å bidra til å holde ro og orden. I tillegg til den aktive tjenesten mottar rytterkorpset også besøk i stallen fra barnehager, skoleklasser og andre. Stallbetjentenes oppgave er å klargjøre hestene for operativ polititjeneste i samarbeid med politibetjentene. De har ansvar for det daglige stellet av hestene samt mosjonering etter behov.

For å tjenestegjøre som ridende politi kreves treårig politiutdanning, erfaring fra operativ polititjeneste og godkjenning som innsatspersonell, rideerfaring og kompetanse på hest, samt å bestå et seks måneders opplæringskurs. Kurset består av stalltjeneste for å lære stallrutinene og hestene å kjenne, rideteknisk trening, og opplæring i faget operativ polititjeneste med hest. I kursperioden får deltageren en fast, erfaren rytter som veileder i den operative tjenesten. For å tjenestegjøre som stallbetjent er det ønskelig med fagbrev i hestefag, samt et krav om erfaring med hest, stallarbeid og ridning.

Kristiania (i dag Oslo) fikk den 1. januar 1893 sitt første rytterkorps, Christiania Ridende Politi, med 13 konstabler, 16 innkjøpte hester og med en politibetjent som ryttersjef. Dermed ble et ønske innfridd, som flere politimestre hadde forsøkt å få til siden tidlig i 1870-årene. Byens innbyggertall hadde vokst voldsomt, fra litt over 30 000 i 1855 til om lag 170 000 i 1893, mens politistyrken ikke hadde økt forholdsmessig. Den var fortsatt beskjeden i forhold til oppgavene.

I 1890 besto den samlede politistyrken i Christiania av 340 mann fordelt på 11 politistasjoner. All uniformert tjeneste ble uført til fots, og med en trekølle (innført i 1868) som eneste forsvarsvåpen. Mot slutten av 1870-tallet og videre framover var det mange og store uroligheter i byen, og militære avdelinger måtte av og til tilkalles for å få kontroll på situasjonen.

Med et rytterkorps mente politimestrene at politiet ville klare ordensoppgavene uten hjelp utenfra. Korpset ville gi politiet en bevegelig enhet, som lett kunne settes inn på kort varsel der det var behov. Det ble her vist til gode erfaringer fra flere europeiske byer (blant annet Gøteborg, Stockholm og København), Canada og USA. Til tross for faglig støtte for forslagene fra Justisdepartementet, ville ikke kommunen finansiere de ekstra utgiftene til en ny politienhet.

Korpsets første offentlige oppdrag kom fem måneder etter etableringen. Da red rytterne foran barnetoget 17. mai, en tradisjon som med unntak av okkupasjonsårene 1940–1945 har vært videreført uavbrutt siden. Senere på året fikk korpset sin operative ilddåp, da det ble satt inn mot opptøyer i byen. Rytterkorpset sørget for at politiet raskt fikk kontroll på situasjonen, og behovet for å be om militær støtte falt etter dette bort. Politimester Nils Otto Hesselberg oppsummerte i 1900 erfaringene med rytterkorpset, og beskrev det som et uvurderlig hjelpemiddel. Både ved opptøyer og store opptog på festdagene hadde det vist sin overlegenhet.

Under de langvarige og voldsomme streikeopptøyene i begynnelsen av 1920-årene ble politiet stadig utsatt for angrep med steinkasting og annet kasteskyts. Rytterkorpset, som i den tiden hadde 36 hester og sto i frontlinjen under opptøyene, ble ofte også utsatt for politiske angrep, spesielt fra arbeiderhold. Kritikken kom av at enheten ble satt inn under tumulter og politiske demonstrasjoner, ofte knyttet til arbeidskonflikter. Selv om politiet etter hvert ble mer motorisert, fortsatte rytterkorpset med sine patruljeringer å fylle en viktig rolle i ordenstjenesten for å opprettholde ro og orden i byen. Fram til bilene overtok i 1920, hadde rytterkorpset også ansvaret for politiets transportkjøring, blant annet av fanger.

Rytterkorpset ble en enhet på stadig flyttefot. De første årene holdt det til i Piperviken, senere på forskjellige steder i byen fram til 1972. Da flyttet de inn i de nåværende lokalene; en bygning fra 1891, som tidligere var stall for offiserenes hester.

I 1981 fikk rytterkorpset en egen støtteforening, Politihestenes Venner. Gjennom årene har den gitt verdifull støtte til avdelingen. Allerede året etter stiftelsen av foreningen bidro den blant annet til at det kunne åpnes både ridebane og luftegård ved siden av stallbygningen.

• hest
• politi
• ridning

• Haga, Even (1986): Norske politi- og lensmannsuniformer 1796–1986 med sidevæpning og tilbehør samt norske polititegn. Norsk Politiforbund. Oslo.
• Holmsen, Paul (1884). Kristiania politis historie 1624–1884. W. C. Fabritius. Oslo.
• Larssen, Redvald (1946): Fra vekterstuen til Møllergaten 19. H. Aschehoug & Co. Oslo.
• Trudvang, Andreas (2007): Rytterkorpset i Oslo. Årsskrift 2007. Norsk Politihistorisk Selskap. Oslo.
• Valen-Sendstad, Fartein(1953): For lov og rett i 200 år: Oslo politis historie. Gyldendal Norsk Forlag. Oslo.
• Statistisk sentralbyrå: Statistisk årbok 2000. Oslo Statistisk årbok 2000, Folkemengden ved utgangen av året