Den syrisk-ortodokse kirke, med røtter i de oldkristne patriarkatene Antiokia, Konstantinopel og Jerusalem; forlot storkirken etter konsilet i Khalkedon i 451. Kirken kalles også den jakobittiske kirke og var i flere århundrer en viktig kulturbygger i Midtøsten; syriske lærde formidlet gresk vitenskap til den arabiske verden. Etter 1959 har patriarken sete i Damaskus, hans tittel er Patriark av Antiokia og hele Østen. Klassisk syrisk er fortsatt liturgisk språk.

I Midtøsten var Tur Abidin (Tyrkia) et av hovedsentrene for syrisk-ortodoks kultur, etter 1960 har imidlertid det store flertall av befolkningen utvandret, de fleste til Vest-Europa. Sverige har i dag en koloni ortodokse syrere på mer enn 12 000 personer. Kirken drev tidlig aktiv misjonsvirksomhet, ikke bare i Midtøsten, men så langt øst som i Kina og India. Den syrisk-ortodokse kirke i Sør-India (The Syrian Church of Malabar) er et resultat av denne virksomheten. Den indiske kirken har nå mer enn 1 mill. tilhengere, men er splittet i to kirkesamfunn: En kirke som er lojal mot patriarken i Damaskus, og en som bare aksepterer den indiske patriarken (katholicos); alle medlemstall er usikre. Den syrisk-ortodokse kirke ble medlem av Kirkenes Verdensråd (World Council of Churches) i 1960.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.