Faktaboks

Francis Fukuyama
Født
27. oktober 1952, Chicago, Illinois, USA
Francis Fukuyama
Francis Fukuyama fotografert under et besøk i Kiev i 2018.
Av .

Francis Fukuyama er en amerikansk statsviter og offentlig intellektuell. Siden 2010 har han vært professor i statsvitenskap ved Stanford University. Han er særlig kjent for sin tese om at slutten på den kalde krigen innledet det siste ideologiske stadium i historien.

Bakgrunn

På farssiden nedstammer Fukuyama fra kristne japansk-amerikanere, på morssiden fra en japansk akademikerfamilie. Han begynte sine studier med å ta en grad i filosofi ved Cornell-universitetet, fortsatte med litteraturstudier og tok sin doktorgrad ved Harvard-universitetetSovjetunionens Midt-Østen-politikk.

The End of History and the Last Man

Frem til midten av 1990-tallet arbeidet Fukuyama som forsker ved RAND i California, avbrutt av to opphold i det amerikanske State Department. Utnevnelsen fulgte utgivelsen av et essay, «The End of History and the Last Man» (1992), som til tross for at det ble publisert i det forholdsvis obskure tidsskriftet The National Interest ble toneangivende for 1990-tallets debatt om hvordan verdensordenen ville bli seende ut etter den kalde krigens slutt. Essayets popularitet skyldtes at Fukuyama var først ute med å fremsette en overgripende tese om dette, at essayet var lettfattelig og at det bekreftet USA og Vestens selvbilde som verdenshistorisk førende. Fukuyamas argument var at liberalismen, som han forsto bredt som en orden tuftet på demokrati, rettsstat og kapitalisme, hadde blitt historisk enerådende, i den forstand at dets fortrinn ville være så overbevisende på så mange at det ikke lenger ville være rom for andre ideologier. Fukuyama utviklet sitt argument først i en bok som også heter The End of History and the Last Man.

Om Fukuyamas fremtidsvisjon kan ligne Kants slik den ble formulert i Evig fred, der republikanisme, rettsstat og åpen økonomi også sto i fokus, var Fukuyama like fullt først og fremst inspirert av Hegel. Hegel mente at menneskelig historie hadde en mening, og at vi er på vei mot det han så på som høyere stadier av væren i verden. Hegel mente videre at det han kalte verdensånden ville gestalte seg i en stadig mer perfeksjonert stat.

Fukuyama deler dette utgangspunktet. Han er høyre-hegelianer, hvilket betyr at han ser det bestående (i motsetning til revolusjon) som det beste utgangspunkt for videre utvikling. Merk at Fukuyama også følger Hegels overbevisning om at vi ikke kan si stort om akkurat hva fremtiden vil by på, annet enn at det vil være utvikling. Filosofens oppgave er å se mønstre i det som allerede har skjedd i fortiden, ikke å spå om fremtiden.

Hovedverk

Fukuyama har videreutviklet sitt syn på utviklingen av politisk orden i en serie bøker som kulminerte i et hovedverk i to bind, The Origins of Political Order (2011) og Political Order and Political Decay (2014). Hovedverket er en verdenshistorisk gjennomgang av statens fremvekst, former, effekter og utforminger.

Til tross for bred kritikk har Fukuyama ikke forlatt sin tese om at liberalismen er en verdenshistorisk vinnende ideologi, og at stater med tiden vil «nå frem til Danmark», som han uttrykker det. Han har imidlertid identifisert transhumanismen, altså modifikasjon av menneskets biologiske utrustning ved hjelp av teknologi, som en grunnleggende utfordring mot en slik demokratisk fremtid. Utfordringen er grunnleggende for Fukuyama fordi slike modifiseringer forandrer de biologiske og organisatoriske forutsetninger for videre utvikling, og dermed åpner for et spenn i livserfaringer og måter å organisere seg politisk på som utfordrer det republikanske likhetsidealet som ligger til grunn for demokratiet.

Politikk

Politisk sett er Fukuyama konservativ. I en amerikansk sammenheng står dette ikke i motsetning til den liberalismen han feirer. Fukuyama var en aktiv neokonservativ da denne politiske retningen var en dominerende del av amerikansk politikk fra 1990-tallet av. Midt på 2000-tallet brøt han imidlertid med de neokonservative på grunn av deres vedvarende forsøk på å forandre samfunnet med politisk ingeniørkunst og deres hang til å bruke makt i utenrikspolitikken. Begge deler står i kontrast til klassisk konservatisme, som prioriterer kollektivet foran individet og vektlegger organisk utvikling i innenrikspolitikken og forsiktighet i utenrikspolitikken. Som del av bruddet med neokonservatismen grunnla Fukuyama i 2005 tidsskriftet The American Interest. Spesielt under president Donald Trump var dette tidsskriftet et av de få stedene der en klassisk konservatisme fortsatt var gjenstand for vedvarende intellektuell debatt i USA.

På norsk foreligger boken Identity: The Demand for Dignity and the Politics of Resentment (2018) som Identitet: hvordan tap av verdighet truer demokratiet vårt (2019).

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Isaksen, Torbjørn Røe (2011). «Francis Fukuyama» i Torbjørn Røe Isaksen og Henrik Syse: Konservatisme. Oslo: Universitetsforlaget.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg