Brunstad Christian Church (Smiths venner)

Fra åpningen av Smiths venners stevnesenter, Brunstad Konferansesenter, i Stokke i Vestfold og Telemark 12. juli 2004.
/NTB.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Flyfoto av Oslofjord Convention Center (OCC), som eies av Brunstad Christian Church (Smiths venner). Bildet er fra 2005, og det har vært flere store utbygginger siden da. Stedet leies ut kommersielt når det ikke er i bruk av menigheten.

Av /NTB.

Artikkelstart

Brunstad Christian Church, ofte omtalt som Smiths Venner, er et verdensomspennende kristent trossamfunn som oppstod i Norge. Det startet som et nettverk av små grupper på slutten av 1800-tallet, og utviklet seg gradvis til menigheter i mange land. Norge har en særstilling fordi grunnleggeren, Johan Oscar Smith (1871–1943), og de senere lederne er norske. Det internasjonale samlingsstedet er også i Norge.

Faktaboks

Også kjent som

Smiths venner (utenfra-betegnelse), Den kristelige menighet, Vennene, Menigheten (eldre selvbetegnelser)

Brunstad Christian Church (BCC) legger vekt på å drive misjon i hele verden. Kirkesamfunnet har lokalmenigheter i 54 land i alle verdensdeler. Det samlede medlemstallet anslås til 35 000, men er noe usikkert fordi enkelte menigheter ikke fører medlemsregister. I Norge har BCC ifølge offentlig statistikk 8 868 medlemmer i 2021, og det er 19 menigheter her i landet. Geografisk ligger de fleste langs kysten (14) og sør for Trondheim (18). Harstad er den nordligste. Ifølge BCC er 60 prosent av de norske medlemmene under 30 år. Det innebærer at BCC trolig har det yngste medlemsgrunnlaget av landets større kirkesamfunn.

Johan Oscar Smith hadde kontakt med og var inspirert av flere vekkelsesbevegelser og kirkesamfunn. Fra metodismen bygde han videre på tanker om at mennesker har mulighet til å leve et hellig liv, og i likhet med pinsebevegelsen mente han at mennesker måtte bli døpt når de selv kunne ta stilling til kristen tro (troendes dåp, voksendåp). Smith var også åpen for karismatiske trekk, men han og tilhengerne holdt seg etter hvert mest for seg selv. I over 100 år var det lite kontakt og ofte gjensidig mistenksomhet mellom denne bevegelsen og andre kristne miljøer.

Et særtrekk ved læren i BCC handler om synet på Jesus. Som andre kristne mener BCC at Jesus både var sann Gud og et sant menneske. Samtidig legger BCC større vekt på Jesu menneskelige side enn mange andre, og understreker at han var et menneske som ble fristet til gale tanker og handlinger uten å gi etter. Det å være kristen handler derfor mye om å utvikle seg etter Jesu forbilde. I forlengelsen av dette mener BCC at menigheten består av mennesker som ønsker å leve som Jesus, og som aktivt går inn for å kjempe mot egoisme og negative tilbøyeligheter.

Til forskjell fra mange andre kristne beholdt BCC lenge en del livsstilsregler som det finnes noe støtte for i Bibelen, for eksempel at det skal være forskjell på kvinne- og mannsklær, og at kvinner skal dekke til hodet når de er i menigheten. Fra omkring tusenårsskiftet ble mange slike regler myket opp.

BCC var omstridt fra starten og kom ofte i medienes søkelys fordi utenforstående opplevde dem som strenge og annerledes. Vinklingene var stort sett negative, og er det i stor grad fortsatt. Det er stor avstand mellom hvordan BCC beskriver seg selv og hvordan de beskrives i media. Kritikere trekker fram utdatert kvinnesyn, at homofili ikke aksepteres som samlivsform, isolasjonstendenser, autoritært lederskap, sosial kontroll, streng barneoppdragelse, dugnadspress og økonomiske forhold. Flere som har forlatt trossamfunnet har skrevet bøker og gitt intervjuer om vonde opplevelser om dette. BCC tar avstand fra disse beskrivelsene. Medlemmer forteller om positive erfaringer i menigheten, at de opplever de mange medieoppslagene som stigmatiserende, og at de kan føle på utenforskap og det å bli misforstått i storsamfunnet.

Det er lite fag- og forskningslitteratur om BCC sammenlignet om andre kirkesamfunn. Deler av litteraturen er også for gammel til å få med de store forandringene som har skjedd i BCC og har derfor mest historisk interesse.

Historie

Johan Oscar Smith fotografert i Horten omkring 1920.

J. O. Smith
Av /NTB Scanpix ※.

BCC ble startet av marineoffiseren Johan Oscar Smith i 1898. Da hadde han en religiøs opplevelse som forandret ham. Etter eget utsagn overga han seg til Gud og forsto kristendommen på en ny måte. Smith fortalte om dette til familie, venner og kollegaer. Han reiste mye, og samlet folk på fritiden der han kom. Tilhengerne dannet små fellesskap uten å bryte med menighetene sine. Selv gikk Smith i Metodistkirken, og var senere i kontakt med pinsebevegelsen i flere år. Samtidig var han kritisk til mange kirkesamfunn og distanserte seg fra dem. Helt fra starten var det spenninger mellom Smith og tilhengerne hans og andre kristne. Uenighetene dreide seg særlig om synet på Jesus, og om hvor hellig mennesker kan bli.

Smiths viktigste forkynnelsesmetoder var å snakke med folk personlig og å skrive. Mens flere vekkelsespredikanter i samtiden holdt stormøter, var Smith opptatt av å samle noen få ivrige som forpliktet seg. Smiths yngre bror, Aksel (1881–1919), ble en av dem og sluttet seg snart til brorens nettverk. Begge skrev til eksisterende, kristne blad, men ble ofte refusert fordi redaktørene var uenige i deler av innholdet. Brødrene startet da bladet Skjulte Skatter (1912). Det ble viktig for å formidle deres og andre «venners» forkynnelse, og for å holde nettverket sammen. Skjulte Skatter er fortsatt BCCs hovedorgan, og vedtektene reflekterer både Smiths og bladets sentrale stilling: «Brunstad Christian Church er den kristelige forening som begynte med Johan O. Smith, Horten den 17. mai 1898, og som utgir bladet Skjulte Skatter» (§1). En omfattende brevsamling fra 1890–1917 fikk også stor betydning. Brødrene Smith og Elias Aslaksen (1888-1976), en nær venn og medarbeider, sto bak den. Brevene ble utgitt i en redigert utgave i 1949, på internforlaget som også heter Skjulte Skatter. En ny og uredigert utgave forelå i 2019. I den første utgaven var begrepsbruken rundt Jesus, nåde og forsoning delvis redigert.

Stevner og internasjonalisering

Fellesskapene rundt Smith vokste og fikk behov for egne forsamlingslokaler. Det første ble bygd i Horten i 1922, og flere kom til. Etter noen tiår var nettverket etablert i flere kystbyer og et par tettsted i innlandet. Danmark fikk menigheter i 1920-årene, men den store veksten kom først i etterkrigstiden. I 1950-årene førte misjon i til menigheter i Tyskland og USA. Nettverket ble globalt de neste tiårene.

Det første internasjonale stevnet ble holdt på Nesbyen i 1931, og stevner ble en viktig arbeidsform, «pulsen i menighetslivet». En annen milepæl var kjøpet av gården Brunstad på Stokke i Sandefjord i 1956, stevnestedet for norske og internasjonale «venner». Gården ble gradvis bygd ut fra et enkelt leirsted til det hypermoderne Oslofjord Convention Center (OCC) med plass til 12 000 og overnattingskapasitet på 9 000. Konferansesenteret er et aksjeselskap med eget styre og leies ut kommersielt når BCC ikke leier det til stevner.

I begynnelsen skilte BCC seg lite fra andre kristne i syn på kvinners plass i menighet og familie, men mens flere endret oppfatninger om dette i takt med samfunnsutviklingen og nye bibeltolkninger, holdt BCC fast på et syn som innebar enkelte begrensninger for kvinner i menigheten.

I begynnelsen av 1990-årene gjennomgikk trossamfunnet en internkonflikt som resulterte i at flere hundre i Norge gikk ut. Konflikten dreide seg dels om hvordan menighetene burde forholde seg til en ungdomsvekkelse med sterk karismatisk profil, og dels om lederskap og personmotsetninger. De som forlot menighetene, kritiserte særlig familien Smiths sterke posisjon i ledelsen.

Endringer fra 1990-årene

Det internasjonale navnet Brunstad Christian Church ble tatt i bruk mot slutten av 1990-årene, parallelt med utbygginger på Brunstad og medieekspansjon. Internettsatsingen startet med «online-misjon» i 2008 og fortsatte med egen TV-kanal og variert digital produksjon gjennom en egen stiftelse fra 2020. Dette året hadde BCC Media over 16 000 egenproduserte sendeminutter fordelt på 170 sendinger og 21 språk.

Etter dette endret BCC seg mye. Det internasjonale navnet Brunstad Christian Church ble tatt i bruk mot slutten av 1990-årene, parallelt med utbygginger på Brunstad og medieekspansjon. De organisatoriske rammene ble fastere og livsstilsreglene ble færre. BCC registrerte seg som trossamfunn med vigselsrett i 2003. Internettsatsingen startet med «online-misjon» i 2008 og fortsatte med egen TV-kanal og variert digital produksjon gjennom en egen stiftelse fra 2020. Dette året hadde BCC Media over 16 000 egenproduserte sendeminutter fordelt på 170 sendinger og 21 språk. BCC åpent seg mer mot andre kirkesamfunn og fikk observatørstatus i Norges kristne råd i 2019. Året etter ble det søkt om fullt medlemskap, som ble gitt i 2021. Enkelte medlemmer uttaler seg i dag kritisk til deler av egen historie, for eksempel om kvinnesyn og eksklusive trekk. I likhet med mange kirkesamfunn har BCC laget en handlingsplan mot seksuelle overgrep. Sammenlagt er endringene er så store at uttrykket «stille revolusjon» er brukt.

Organisering

Smith advarte mot «partivesen» blant kristne. Verv skulle baseres på tillit, og beslutninger fattes ut fra enighet. Selv ledet han menighetene så lenge han levde. Siden har ledervervet fulgt familien eller vennekretsen hans. Da Smith døde i 1943, gikk ledervervet til Elias Akselsen. I 1976 overtok svogerne Sigurd Bratlie (1905–1996) og Aksel J. Smith (1910–1988) ledelsen. De var henholdsvis svigersønn og sønn til grunnleggeren. Nåværende leder, Kåre Johan Smith (1944-), fikk vervet i 1996 og er J.O. Smiths sønnesønn. Internt kalles den øverste lederen for forstander. Siden denne betegnelsen også brukes om lokale menighetsledere, brukes heretter verdensleder om funksjonen. Redaktørstillingen i Skjulte Skatter (bladet og forlaget) er en annen sentral stilling som har fulgt Smith-familien.

BCC etablerte seg som en organisasjon med egne vedtekter i 1993. De fastslår at BCC sentralt skal ledes av et representantskap, et styre og et forstanderskap. Representantskapet har 62 representanter, hvorav sju for tiden er kvinner (2020). Hver norsk menighet har to representanter, de øvrige velges fra de internasjonale menighetene. Organet er øverste myndighet i alle praktiske, juridiske og økonomiske saker og kan også gjøre vedtektsendringer. Vedtak fattes ved votering. Styret sørger for den daglige organiseringen av BCCs virksomhet, og for økonomiforvaltningen. Beslutninger krever enstemmighet. Styremedlemmer velges av representantskapet og består av tre til fem personer, kvinner og menn. Forstanderskapet er BCCs åndelige lederskap med ansvar for lærespørsmål, innhold under arrangementene og oppfølging av lokale forstanderne. Medlemmene, fire menn, utpekes «etter bibelsk mønster», dvs. på bakgrunn av opparbeidet tillit. Verdenslederen har fast plass.

Lokalt er menighetene organisert som selvstendige foreninger med egen ledelse og økonomi. Vedtektene knytter dem til BCCs formålsbestemmelse. Internasjonalt kan organiseringen variere, men det vanlige er selvstendige organisasjoner som deler BCCs trosgrunnlag, og som knyttes sammen av internasjonale stevner på Brunstad og gjennom BCCs medievirksomhet.

I 2020 ble de første formelle stegene tatt for å etablere BCC som et internasjonalt forbund. BCC-forbundet er foreløpig et juridisk forpliktende samarbeid for å forvalte trossamfunnets medie- og misjonsvirksomhet. En videre utbygging planlegges, der BCC går fra å være en norsk forening med internasjonale samarbeidspartnere til å bli et internasjonalt forbund av selvstendige stiftelser og organisasjoner. BCCs hovedkontor ligger i Moss, og verdenslederen bor for tiden i USA.

Tro

Bibelen er det eneste autoritative skriftet i BCC, og bibelbruken kan karakteriseres som konservativ. Det kan blant annet innebære en oppfatning om at Bibelen har universelle gyldighet, og at kristne skal være villige til å rette seg etter bibelske regler, også hvis de kolliderer med vanlige oppfatninger i storsamfunnet. I praksis har J.O. Smiths og senere lederes skrifter hatt stor betydning som tolkningshjelp til Bibelen. Forskjeller mellom BCC og andre protestantiske trossamfunn handler om ulik betoning av noen felleskristne trosforestillinger. Læremessige slektskap mellom eldre metodisme og pinsebevegelsen er alt nevnt, men det er også likheter til Hans Nielsen Hauges oppfatninger om vekkelse, bot og kristent motiverte gründervirksomhet, og til katolsk mystikk.

I nåværende selvpresentasjon (2021, bcc.no) står det at BBC stiller seg bak den nikenske og den apostoliske trosbekjennelse, og at trossamfunnet for tiden arbeider med å formulere et trosdokument. Det henvises bare til Bibelen, ikke til tidligere ledere, og språket er annerledes enn i (de eldre) internskriftene. Utenfra vurdert kan den nye selvpresentasjonen henge sammen med flere forhold: BCC har utviklet seg teologisk og kommet til at internspråket kan kommunisere dårlig utad og lett misforstås. Dessuten er BCC blitt mer økumenisk innstilt. I 1970-og 80-årene brukte daværende leder, Sigurd Bratlie, ord som «religiøse partier», «Antikrist» og «ugudelige» om andre kristne – som han mente la for stor vekt på nåde og tilgivelse, og for lite på det å leve et hellig liv. «Billig nåde» kom i konflikt med trosforestillingen om gjennomgripende helliggjørelse. «Seier over synden i kjødet» blir dette kalt og sammenfatter BCCs viktigste, trosmessige særtrekk. J.O. Smith formulerte forholdet mellom tro og kristent liv på denne måten: «Paa korset blir der skjænket os den rette frihet, der maa lovens forbandelse slippe sit bytte og samvittigheten er ren. Men netop fra det øieblik lovens forbandelse slipper os, har vi at rette os efter Kristi love, som fører os til kors og selvkontrol» (1912). Tanken er at selvdisiplin og kamp mot egoisme er helt nødvendig, og at det er mulig å seire over dette: «… parallelt med at det selviske, syndige vesen gradvis fjernes, skal mennesket utvikles i gode tanker og gjerninger, og dermed gradvis ta opp i seg det vesen Jesus selv hadde» (bcc.no, 2021). Sammenlignet med før legger BCC nå større vekt på nåde, tilgivelse og hvile i Guds kjærlighet. Vekkelse og misjon har alltid hatt en sentral plass: «En levende tro og vekkelse hører sammen. … [vi har] en misjonsmark alle vegne», skrev Aksel J. Smith (1959).

Kvinner kan ikke ha «åndelige lederfunksjoner» i BCC, som vil si å være forstander. Ellers kan de ha administrative og praktiske lederverv og vitne i forsamlingen på linje med menn. BCC er lekfolksdrevet og omtaler seg som en «deltagermenighet». Ingen forstander er lønnet. Slike verv krever heller ikke formell teologisk utdannelse, som knapt noen i BCC har.

Etikk

Etisk er BCC konservativt. I dag viser dette seg særlig i spørsmål om samliv der en tradisjonell kristen oppfatning holdes fram som det bibelske synet: Det monogame, livslange heterofile ekteskapet er rammen for seksuallivet. BCC mener at Bibelen ikke legitimerer homofilt samliv, og støtter derfor ikke likekjønnede ekteskap eller forhold. Fra 2019 har dette ført til boikott av leieforhold ved OCC, blant annet fra flere idrettsorganisasjoner som finner dette synet diskriminerende.

Livsstilsregler som trossamfunnet lenge var kjent for, er lite praktisert nå. Det gjelder for eksempel krav om langt hår og skjørt for kvinner, kort hår for menn og advarsler mot TV og klasseturer. Det har vært en tradisjon for å få mange barn, men mange familier får færre barn nå. Flid, måtehold, tålmodighet, ydmykhet, gavmildhet og uselviskhet blir sett på som dyder, og har alltid stått sentralt.

Trosutøvelse

Den sentrale misjonsformen i BCC går ut på å misjonere gjennom yrke og næringsvirksomhet. Nå skjer også mye utadrettet virksomhet digitalt.
Av .
Lisens: CC BY NC ND 4.0

Medlemmene utøver troen aktivt og ofte, hjemme, på møter lokalt og på store stevner. På søndag er det samling i lokalmenighetene og søndagsskole for barn. I tillegg kommer ukentlige barne- og ungdomssamlinger, samt seniortreff og andre aktivitetstilbud avhengig av menighetens kapasitet. BCC investerer gjennomgående mye i barne- og ungdomsarbeid. Av strategiske grunner prioriter BCC færre og større menigheter framfor flere små. Dette gjør det enklere å ha gode og moderne lokaler, og det blir lettere å arrangere flere aktivitetstilbud.

De fleste medlemmene har høyt menighetsengasjement, og det er tradisjon for å bidra etter evne – økonomisk og med egen tid. Ikke minst er det stor dugnadsinnsats i forbindelse med bygging og drift av lokale forsamlingshus. BCC har blitt beskyldt for å utnytte medlemmene økonomisk og i dugnadsarbeid. Flere som har gått ut av trossamfunnet, og enkelte medlemmer, har fortalt om forventningspress om dugnads- og møtedeltagelse, og om press på å gi økonomiske gaver. BCC trekker fram at dugnadene har en viktig sosial fellesskapsside som mange medlemmer forteller at de setter pris på. Ifølge interne medlemsundersøkelser mener et stort flertall at de ikke blir presset til å bidra.

BCC er en internasjonal organisasjon, og det er mye kontakt mellom medlemmene på tvers av land. Norge og norsk språk har en særstilling, men den internasjonale profilen er blitt styrket de siste tiårene. Årlig arrangerer BCC sju eller åtte store, internasjonale stevner for alle aldersgrupper på OCC. Ungdomsklubben arrangerer camper samme sted fire ganger i året. Stevnene blir gjerne regnet som årets høydepunkter, og mange familier kjøper time-share ordninger til hytter, eller inngår langsiktige hotellavtaler med OCC. Tidligere bodde deltakere i telt eller campingvogn under Brunstad-stevnene.

Et internasjonalt utvekslingsprogram for unge ble etablert i 2002 og har årlig 300-400 deltagere. Dette er både et ledd i internasjonaliseringen og dugnadstradisjonen. Ungdommene arbeider for BCC i ett år, særlig med stevner og medieproduksjon. De får også bibelundervisning og lærer om norsk språk og kultur. Før var dette ulønnet, fra 2019 fikk deltagerne tarifflønn og rettigheter som arbeidstagere.

Misjon er en integrert del av troen. Den sentrale misjonsformen i BCC går ut på å misjonere gjennom yrke og næringsvirksomhet. Nå skjer også mye utadrettet virksomhet digitalt.

Historisk har medlemmene engasjert seg lite i eksterne fritidsaktiviteter, men dette varierer nå. Barna går på offentlige skoler, og foreldrene er gjerne engasjert i skole-hjem-samarbeid. Lokalt drives det enkelte åpne barnehager i menighetenes lokaler.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Bratlie, Kjell Arne (1995): Korsets vei. – En fortelling om Smiths venner. Skjulte Skatters Forlag.
  • Fjøsne, Are (2015): Lederskap i Brunstad Christian Church. Hvordan begrunnes, utøves og erfares lederskap i Brunstad Christian Church? Masteravhandling, MF.
  • Gjøsund, Alf (2004): Seier likevel. Min vei ut av trossamfunnet Smiths venner. Lunde.
  • Gjøsund, Alf (2020): «Mannen som endret Smiths venner åpner dørene», Vårt Land 13.02.2020.
  • Moe, Steinar (2002): Hva lære Smiths venner? Et bidrag til konfesjonskunnskap. Færder forlag.
  • Moe, Steinar (2007): De skal «støtes» ut. Utstøtelse i Den Kristelige Menighet i møte med en luthersk tankegang. Med tilsvar fra Kåre J. Smith. Refleks-Publishing.
  • Moe, Steinar (2012): «Om makt og ledelse i Smiths venner», i B. Thorbjørnsrud og C.A. Døving, Religiøse ledere. Makt og avmakt i norske trossamfunn. Universitetsforlaget.
  • Smith, Johan Oscar (m.fl., uredigert utg. 2019): Samlede skrifter 1890-1917, bd. I-II. Skjulte Skatters Forlag.
  • Streiker, Lowell D. (1996): Levende tro. «Sannheten om Smiths venner». En «religionskritikers» vurdering av en norsk frikirkelig bevegelse. Skjulte Skatters Forlag.
  • Sødal, Helje Kringlebotn (2000): «Smiths venner», i Barn med ulik tro. Møte med livssynsmangfoldet i skole og barnehage. Høyskoleforlaget.

Kommentarer (2)

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg