Anne Enright

Enrights første publikasjoner preges av eksperimentelle strukturer og en leken, selvbevisst stil. I debutromanen The Wig My Father Wore (1995) arbeider hovedpersonen med produksjonen av et tabloid TV-program. Farens parykk blir et symbol på undertrykkelsen og fortielsen av repressive, tradisjonelle krefter i det irske samfunnet, som finner et motsvar i hovedpersonens overskridende romanse med en engel.

I oppfølgeren What are You Like? (2000) dør en gravid, ung mor av en hjernesvulst, grunnet helsevesenets motvilje til å sette livene til hennes to ufødte tvillinger i fare. Døtrene hennes blir skilt ved fødselen, og romanen skildrer deres eksistensielle følelse av ufullstendighet inntil de møtes, ved en tilfeldighet, i voksen alder.

I The Pleasure of Eliza Lynch (2002) er tittelpersonen basert på en irsk kvinne som var elskeren til Venezuelas president Francisco Solano Lopéz på 1800-tallet. Romanen skildrer Trippelalliansekrigen med et utfordrende, fragmentarisk blikk, hvor Eliza Lynch fremstår som både et sensuelt alternativ og en medløper til maktmisbruk.

Selv om Enright er mest kjent for romanene sine, er hun også en eminent novelleforfatter. I 2010 redigerte hun The Granta Book of the Irish Short Story. I forordet til samlingen insisterer hun på at novelleformen er sentrert rundt forandring, og at familien er den irske kulturens fundamentale enhet. Sammenlignet med tidligere nevnte The Portable Virgin viser novellene i Taking Pictures (2008) en klar dreining mot en mer karakterdreven og realistisk fiksjon. Et utvalg noveller fra begge disse bøkene er samlet i Yesterday’s Weather (2009).

Sammenkomsten fra 2007 (The Gathering, norsk oversettelse i 2011) ble hennes gjennombrudd som forfatter. Utgangspunktet for romanen er en vake, hvor fortelleren Veronica Hegarty og resten av familien hennes samles for å minnes broren hennes, Liam. Samtidig som Sammenkomsten er en realistisk roman, er den utfordrende lesning, siden Veronica prøver å etablere årsaken til Liams selvmord på basis av spekulasjoner og uklare minner. Romanen tar implisitt et oppgjør med et samfunn som nekter å konfrontere misbruk og undertrykking.

I Den glemte vals (The Forgotten Waltz, norsk oversettelse i 2012) faller ekteskapet til fortelleren sammen når hun har en affære med en gift mann. Hun blir sittende fast med en dyr eiendom som hun ikke får solgt, i en historie som har den økonomiske krisen og boligkrakket i Irland som bakteppe.

Med Veien ved Boolavaun (The Green Road, norsk oversettelse i 2016) har Enright igjen fokus på en hel familie, med egne kapitler viet til historiene til de forskjellige medlemmene av Madigan-familien. Når matriarken Rosaleen Madigan bestemmer seg for å selge familiehjemmet, fører dette til store spenninger i en historie som implisitt spiller på William Shakespeares Kong Lear som intertekst.

Enright var i perioden 2015–2019 Irlands første Laureate for irsk fiksjon. Siden 2018 har hun vært professor i skrivekunst ved University College Dublin. Denne stillingen kan virke å ha utløst en mer selvbevisst tendens i forfatterskapet. Den sofistikerte realismen kombineres nå med en dialog med andre litterære genrer og estetiske uttrykksformer. Hennes siste romaner trekker veksler på kunstnerromanen som sjanger, samtidig som de har et intenst fokus på relasjonen mellom mor og datter.

I The Actress (2020) får vi den fiktive livshistorien til skuespilleren Katherine O’Dell, fortalt av hennes datter. Selv om utformingen av denne fortellingen, som til dels er inspirert av livshistorien til Maureen O’Hara, utfordres av både generasjonskløften mellom mor og datter og skillet mellom skrift og liv, favner den likevel bredt og skildrer alt fra Nord-Irland-konflikten til livet i Hollywood. Mens Katherine O’Dells karriere preges av kamp mot patriarkalske overgrep, inneholder også romanen en usedvanlig varm skildring av datteras mann og ekteskap.

I The Wren, the Wren (2023) er kjønnskampen mindre nyanserik. Poeten Phil McDaragh forlater sin kone når hun er syk, med konsekvenser som kommer til å hjemsøke både dattera Carmel og barnebarnet Nell. Samtidig som romanen spiller på kjente Enright-temaer som familie, kvinneundertrykking og den vanskelige dialogen mellom generasjonene, inneholder den også rike personskildringer som bæres av karakterenes forskjelligartede stemmer. Dikt som tilskrives Phil McDaraghs fiktive forfatterskap, inngår også i et nedtonet, symbolsk samspill med handlingen.