Adam Zagajewski, polsk poet og essayist, kjent for lange, mediterende dikt. I de siste årene har han fått mye oppmerksomhet etter at diktet «Prøv å besynge en vansiret verden» ble publisert på baksiden av The New Yorker 24. september 2001, rett etter terrorangrepet.

Han ble født 21. juni 1945 i Lviv, en by som i dag tilhører Ukraina, men var en del av Polen før andre verdenskrig. Familien ble repatriert til Gliwice i Polen samme år han ble født. Etter å ha fylt 18 år flyttet han til Kraków, der han studerte psykologi og filosofi. Poesidebuten til Zagajewski kom i 1968, han fullførte filosofistudiene i 1970 og ga ut sin første diktbok i 1972 under tittel Melding (Komunikat).

I Polen var han assosiert med motstandsbevegelsen Den Nye Bølge (Nowa Fala) og Det Flyvende Universitet (Latający Uniwersytet), som holdt ulovlige foredrag i private hjem for medlemmer av opposisjonen. I 1974 ga han ut boken Den ikke fremstilte verden (Świat nie przedstawiony) med Julian Kornhauser. Boken postulerer at tiden er inne for en ny, realistisk litteratur som ikke henger seg opp i kunstferdige virkemidler som allegorien eller mystifikasjonen. Der kritiserer han særlig forfattere som Stanisław Lem, Zbigniew Herbert og Tadeusz Konwicki.

Etter at han underskrev et protestbrev mot en konstitusjonsforandring sammen med 59 andre intellektuelle, ble bøkene hans idømt et trykkeforbud i 1975. Fra 1982 bodde han i Paris og flyttet tilbake til Polen først i 2002. For øyeblikket bytter han på å undervise ved Universitetet i Chicago og å bo i Kraków med sin kone, som er psykoterapeut. Iblant blir han nevnt som en kandidat til Nobel-prisen i litteratur.

Zagajewski begynte som en typisk protestpoet, men vendte seg raskt mot åndelige og relasjonelle temaer. Diktene er ofte en pendelbevegelse mellom den konkrete, hverdagslige erfaringen og det historiske øyeblikket. Særlig jødenes lidelse ligger tungt på skuldrene hans: «Vi er uskyldige, erklærte furutrærne», «Jeg er uskyldig, sa Mozart, for å rettferdiggjøre seg selv» (fra diktet «Mens jeg så Shoah på et hotellrom i USA»). Det virker som om Zagajewski vil fortelle oss at alle både er skyldige og uskyldige når grusomme handlinger blir utført.

Den tyske filosofen Theodor W. Adorno er kjent for å ha sagt at det er umulig å skrive poesi etter Auschwitz, noe Zagajewski svarer på i essayet Lille Larousse (Mały Larousse): «Adorno mente at poesi er umulig etter Auschwitz, men sengetøy tørker på hvite snorer, man kan høre latteren til et lite barn.» Zagajewski ville ikke at opplevelsen av krigen eller kommunismen skulle overskygge poetens mulighet til å beskrive verdens små, lyriske detaljer. Hele tiden forsvarer han retten til å meditere over den fysiske virkeligheten i hans eget tempo, noe som ikke betyr at han slutter å være opptatt av de politiske realitetene.

Det betyr heller ikke et forfall til det selvbiografiske. Som medlem i The Polish School of Discretion vil ikke Zagajewski skrive om skilsmisser og alkoholisme, som han mener er et kjennetegn ved bekjennende poesi. I stedet hyller han det konkrete, for eksempel naturen. Det er som om dikteren sier: Verden er forferdelig, men lev med det, beskriv den som den er, finn de interessante tingene. Lik tittelen til et av diktene hans: «Poesi er å lete etter det som skinner».

  • 1975 – Pris gitt av Stiftelsen Kościelski, Genewa. Genève
  • 1987 – Prix de la Liberté, Paris.
  • 2004 – Den internasjonale Neustadt-prisen for litteratur.
  • Utsikt over Kraków, 50 dikt i utvalg (1987), gjendiktet av Knut Johansen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

24. september 2012 skrev Knut Andreas Grimstad

En meget fin, utfyllende artikkel om Zagajewski – en av Polens mest interessante litterære stemmer.

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.