ARGO mottager
Kartet viser dekningen av en ARGO-kjede utenfor Helgeland på 1980-tallet. Mottagerutstyret som her er vist gikk ofte under betegnelsen ARGO DM54.
ARGO mottager
Lisens: CC BY SA 3.0

ARGO var et amerikanskutviklet radiobasert navigasjonssystem som hovedsakelig ble brukt til kartlegging på kontinentalsokkelen på 1980-tallet. I Norge var det flere stasjoner som dekket deler av Nordsjøen og sokkelen utenfor Helgeland. Da GPS gradvis ble tilgjengelig på slutten av 1980-tallet og tidlig på 1990-tallet ble behovet for ARGO avtagende, og stasjonene ble etter hvert lagt ned.

Faktaboks

Også kjent som

ARGO er akronym for Automatic Ranging Grid Overlay

Virkemåte og svakheter

Tre eller flere faste stasjoner på land (eller faste plattformer) sender radiopulser i MF-båndet mellom 1,6 og 2 MHz, altså med bølgelengde omkring 150 meter. Den mobile mottagerenheten sammenligner fasen i radiobølgene mellom to stasjoner og beregner en hyperbols stedlinje ut fra dette. Tre landstasjoner kan dermed bidra til å gi to stedlinjer og en nøyaktig posisjon. Rekkevidden til ARGO var omkring 400–600 km ( noe bedre på dagtid enn om natten) og nøyaktigheten var bedre enn 20 meter, avhengig av avstand og hvordan vinkelen mellom stedlinjene var. Operasjon i slik «hyperbolsk» modus kunne benyttes av uendelig antall brukere. Mest brukt var imidlertid en «range» modus hvor avstand ble målt direkte til en sendestasjon. Dette prinsippet innebar at hver bruker opererte innenfor et dedikert tidsvindu. I range-modus kunne systemet benyttes av maksimalt 7 brukere når fire avstander ble målt – 12 brukere når kun to avstander ble målt. En ARGO kjede kunne typisk bestå av en masterstasjon og opptil fire slavestasjoner, som alle sendte med en effekt på 100 W. Oppdateringsraten var gitt av sendesyklusen av pulser fra master- og slavestasjoner, som var på to sekunder. Et grunnleggende operatørproblem for alle navigasjonssystemer som benytter fasemåling er tvetydighet i forhold til hvilken bølgelengde man foretar målingen. Bommes det på en «lanebredde», som tilsvarer en halv bølgelengde, i dette frekvensbåndet vil stedlinjen være cirka 75 meter feil. Slike landbaserte, og relativt lavfrekvente systemer, vil også få introdusert betydelige feil hvis / når radiosignalet går over land. Dette som følge av usikkerhet i signalets utbredelseshastighet over land. Utbredelseshastigheten på signalet vil være cirka 299 650 km/s over sjø, og cirka 298 800 km/s når det går over tørt fjell. Under operasjon på kontinentalsokkelen, vil man betrakte signalet som ikke brukbart hvis det går bare 2–3 kilometer over land. Lignende problemstillinger vil være aktuelle for lignende systemer, som f.eks. Decca, Loran-C og Pulse/8.

Historikk

Det amerikanske selskapet Cubic Corporation i San Diego utviklet ARGO-systemet for posisjonering innen hydrografisk kartlegging, og det ble første gang tatt i bruk i 1978. Systemet fikk etter dette spesiell utbredelse innen offshorerelatert virksomhet rundt om i verden, blant annet innen seismisk kartlegging på den norske kontinentalsokkelen på 1980-tallet. ARGO konkurrerte med lignende systemer, som Hyper-Fix og Pulse/8, men ble gradvis overflødig tidlig på 1990-tallet da enklere, rimeligere og mer nøyaktige differensielle GPS-systemer ble tilgjengelige.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Kjerstad, Norvald (2022). Elektroniske og akustiske navigasjonssystemer. Fagbokforlaget.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg