ord som som på et gitt tidspunkt er overtatt fra et annet språk, og som ikke gjennom uavbrutt overlevering fra generasjon til generasjon er nedarvet fra språkets eldste tilgjengelige eller rekonstruerte form. Lånord kan komme inn i et språk sammen med den ting eller det forhold det betegner, eller lånet kan skje av motehensyn, f.eks. fordi det fremmede språket nyter særlig prestisje, til fortrengsel for eldre, innfødte ord.
Når et lånord i sin form eller bøyning skiller seg ut fra de vanlige innfødte ord, kaller man det ofte fremmedord, i motsetning til lånord i snevrere forstand, som helt er assimilert i det hjemlige ordforråd, og som da bare kan skjelnes fra det nedarvede ordforråd ved språkvitenskapelige eller historiske metoder. Dette gjelder et meget stort antall av de mest alminnelige ord i norsk som herre, frue, skute, klok, bruke, begynne, betale, kjærlighet, frihet osv., alle lånt fra tysk gjennom dansk. I norsk har vi grupper av lånord fra forskjellige tidsrom som står i forbindelse med historiske begivenheter. Med kristendommen fikk vi mange angelsaksiske og latinsk-greske ord, med hanseatene mange nedertyske, med reformasjonen tyske og på 1700-tallet særlig franske lånord. I nyeste tid er en mengde engelske og svenske ord kommet inn i norsk. Hele tiden har vi også opptatt mange latinsk-greske lånord, særlig gjennom vitenskapelig fagspråk.
En egen type lånord er de såkalte oversettelseslån, som består i at man med språkets egne midler gjengir eller oversetter et fremmed språks ord. Norsk samvittighet kommer fra dansk, som en oversettelse av det latinske conscientia, som igjen er en oversettelse av det greske syneidesis. Noen språk inneholder forholdsvis få lånord, ofte fordi man har ført en kamp for å erstatte dem med hjemlige, ofte nylagede ord (se purisme). Til gjengjeld er oversettelseslånene desto tallrikere. Som eksempler kan nevnes islandsk, finsk og ungarsk.