en radikal retning i samfunnsvitenskapene som lenge hadde en hovedbase ved Institut für Sozialforschung i Frankfurt am Main (opprettet i 1922, nedlagt i 1969). Teoretikere med tilknytning til dette miljøet var svært aktive i 1960- og 1970-årene, men deres program har røtter som går lenger tilbake. Allerede i første halvdel av 1800-tallet fantes det i Tyskland en gruppe av såkalte venstre-hegelianere som så det som sin oppgave å drive kulturkritisk og avslørende virksomhet i forlengelsen av tradisjonen fra opplysningsfilosofene.
Nyere talsmenn for denne tradisjonen har stilt seg kritisk både til moderne kapitalisme, ikke minst på kulturfronten, og til partilojal marxisme. Et gjennomgående trekk i deres kritikk har vært at den tekniske rasjonalitet, med naturvitenskapelige forbilder, ikke representerer det frigjøringspotensialet som opplysningstradisjonen opprinnelig hadde. I den forbindelse har de fremholdt at humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning har andre oppgaver enn bare å søke etter matematiske lover for kultur- og samfunnsforhold. Sentrale talsmenn for kritisk teori har vært Max Horkheimer, Theodor Adorno, Herbert Marcuse, Walter Benjamin, Erich Fromm og, kanskje først og fremst, Jürgen Habermas.