fuglevær

Mange dunvær ble utstyrt med kunstig overbygde reirplasser, «e-hus», som kunne resultere i mer konsentrerte hekkebestander av ærfugl. Ærfuglhunnen spiser lite under rugeperioden, og forlater reiret straks ungene klekker. Duna ble tatt fra reirene så snart eggene var utklekket og ungene dratt til vanns. I eldre tid ble det dessuten tatt en del dun fra reirene så snart eggleggingen var ferdig og rugingen begynt. Fuglen plukket seg da for mer dun etter hvert. 12–14 reir ga gjerne 1 kg urenset dun, men ved tørring og rensing ble vekten sterkt redusert, så det trengtes dun fra 60–70 reir for å få 1 kg ferdig renset dun.

Store Tamsøy i Porsangerfjorden var i eldre tid et av landets rikeste dunvær, og der kunne man komme opp i 250 kg dun per år. Fra 1960-årene er det sanket minimalt med dun på Tamsøy, og ærfuglbestanden har avtatt. Helt sør til Trøndelag har det på ut-øyene flere steder vært store ærfuglkolonier med en rik dunhøst inntil like etter andre verdenskrig.

Eggværene i form av måkekolonier har alltid gitt stort utbytte i Nord-Norge. Det har gjennomgående dreid seg om egg bare fra de to største artene svartbak og gråmåke. Disse artene har egg som veier omtrent dobbelt så mye som hønseegg.

Reinøya utenfor Vardø har et av landets største eggvær, som omkring 1970 hadde en bestand på ca. 30 000 par, nokså likt fordelt mellom svartbak og gråmåke. Der har eggsankingen blitt organisert og strengt kontrollert siden 1960, og i 1971 var utbyttet kommet opp i ca. 70 000 egg. Når nylagte egg fjernes fra reirene, legger måkene nye egg. I dag er måkebestandene gått sterkt tilbake, og det er kun tillatt å sanke inntil ett egg per reir.

Man regner med at det på slutten av 1800-tallet årlig ble sanket ca. en million sjøfuglegg i Norge. Bortsett fra måkeegg, må man regne med at det i våre dager samles minimalt med sjøfuglegg i forhold til før.

• fuglevær – rettslige forhold
• dun
• ederdun
• ærfugl
• måker