Til tross for at Australia er en svært ung nasjon, har landet en relativt sett lang teaterhistorie. I hovedtrekk minner den om utviklingen i andre land som har vært kolonisert fra Europa, og det er først i vår tid at man kan snakke om et spesifikt australsk teater. Hvis man vil inkludere den gamle urbefolkningskulturen med sitt rituelle dansedrama, vil man kunne snakke om en kanskje flere tusen år lang tradisjon for rituelle danseformer og musikkformer. Disse var ofte ledsaget av tretrompeten didjeridu, og danserne imiterte dyrebevegelser.

De første hundre årene

I utviklingen av et europeiskpreget teater fra cirka 1790 til cirka 1870 var enten for eller med folk som kom til Australia som frigitte straffanger. Det oppsto etter hvert profesjonelle teatre slik som gjennom initiativet til Barnett Levey i 1829 i New South Wales. Dette trakk til seg profesjonelle skuespillere, og noen av disse var så dyktige at de kunne gjøre seg gjeldende i England, slik som Eliza Winstanley, som spilte med Charles Kean i London i 1850-årene.

Sydney utviklet seg til å bli senteret i australsk teater, med Theatre Royal i 1830- og 1840-årene, og fra 1838 Royal Victoria Theatre hvis bygning kunne ta opptil 2000 tilskuere. I andre deler av landet utviklet det seg også et fast teaterliv, slik som i Tasmania med Hobarts Theatre Royal fra 1837. Dette teateret er det eneste i Australia som har overlevd fra kolonitiden. Repertoaret i den tidlige tiden var gjerne Shakespeare, og etter hvert utviklet det seg en tradisjon for å spille vaudeville og melodrama etter europeisk mønster. Det første australskskrevne melodramaet var David Burns The Bushranger fra 1828, og stykkene hans ble spilt både i Sydney og Melbourne.

De gylne årene og utviklingen av et kommersielt teater

De gylne årene og utviklingen av et kommersielt teater er perioden fra omkring 1870 til omkring 1960, og den er preget av at australsk teater kommer på høyde med europeisk, gjennom at det blir i stand til å spille samtidsrepertoaret på en dyktig måte, samtidig som det utvikler seg en egen karakteristisk australsk dramatikk. Bare Sydney hadde seks større teatre i 1880-årene, og alle sjangere for scenekunst fra vaudeville til opera og ballett var dekket. Sentrale engelske samtidsoppsetninger ble vist, blant annet den kontroversielle versjonen av Ibsens Et dukkehjem med Janet Achurch i hovedrollen (1899).

Det utviklet seg en spesifikk australsk dramatikk med et folkelig melodrama, samtidig som vaudeville og varietéteater også fikk et klart australsk preg. Et kommersielt underholdningsteater festnet seg, men fra århundreskiftet utviklet det seg en egen australsk dramatikk i en klar realistisk stil. Denne dramatikken hadde i mellomkrigstiden spesielle vekstvilkår i forbindelse med radioteater.

Stor betydning for utviklingen etter andre verdenskrig fikk The Australian Elizabethan Theatre Trust fra 1954. Meningen var å legge grunnlaget for utviklingen av et nasjonalteater, og den britiske regissøren Tyrone Guthrie ble innkalt for å gjøre dette. Denne teatersammenslutningen lå til grunn for etableringen av fast operavirksomhet og ballettvirksomhet tidlig i 1960-årene, samtidig som strukturen var lagt for et utbygd nettverk av faste taleteatre. Det var i forbindelse med denne ekspansjonen at Ray Lawlers stykke Summer of the Seventeenth Doll ble oppdaget og spilt. Med grunnleggelsen av Australian Council for the Arts (fra 1975 Australia Council), ble det etablert faste støtteordninger for teaterlivet i 1960-årene.

Etter 1960

Etter 1960 oppstår en rekke nye kompanier takket være støtteordningene, noe som konsoliderer et ikke-kommersielt kunstnerisk teater, gjerne i samarbeid med universitetene, slik som fra 1968 Melbourne Theatre Company og National Institute of Dramatic Art (NIDA) i Sydney, som gjennom samarbeidet med University of New South Wales tok opp i seg det første akademiske teaterinstituttet i Australia. I denne tiden søkte man inspirasjon for en ny teaterutvikling i den folkelige vaudeville fra 1890-årene, og i skjæringspunktet mellom folkelig tradisjon, realisme og nye strømninger i 1960-årene oppsto et nytt australsk teater. Frontfigurer var skuespilleren Barry Humphries og dramatikeren Patrick White.

Den videre utviklingen fremover var preget av innflytelse fra internasjonale gruppeteaterstrømninger, noe som utviklet seg samtidig med at det tradisjonelle realistiske teater fortsatte sin virksomhet. En australsk versjon av det amerikanske teatersenteret La Mama ble etablert under samme navn i Melbourne som et sentrum for unge teaterfolk og poeter, og det ble arbeidet med politiske teaterformer. Pram Factory ble et viktig sentrum og spillested og gruppen der tok navnet Australian Performing Group. De fortsatte å la seg inspirere av og bruke den eldre australske folkelige tradisjonen. Dette var i og for seg en klar parallell til den samtidige utviklingen i europeisk og amerikansk teater med sin søken i folkelige teaterformer fra tidligere epoker.

John Bell startet i 1970 Nimrod i Sydney, en teatergruppe som ble særlig kjent for sin Hamlet on Ice i 1972. Et nytt teater har i de siste årene fortsatt å utvikle seg i Australia, også inspirert av urbefolkningens ritualer og den internasjonale tverrkunstneriske Performance Art.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg