Teater i Afrika

De rituelle teaterformene og danseformene utviklet seg fra religiøse ritualer, og var maskedanser til ære for forfedrene. Disse formene videreutviklet seg i retning av å gjengi komplekse handlinger og situasjoner, og de var gjerne knyttet til kongelige hoff og foregikk utendørs, slik en kjenner det fra yorubaenes spesielle teaterform i Nigeria. Spørsmålet om når slike rituelle uttrykksformer kan sies å bli teater er besvart forskjellig av forskerne, men det synes å være enighet om at nettopp yorubafolkets teatrale uttrykksform apidan tidlig utviklet seg til å bli en regulær teaterform med forskjellige dramatiske sjangere. Andre slike tradisjonelle former var bamanafolkets kote-lon, Madagaskars mpilalo og tvivfolkets dukketeater kwagh-hir.

Den europeiske påvirkningen som kom med kolonimaktene gjorde seg etter hvert gjeldende i afrikansk teater. Gradvis utviklet det seg moderne teaterformer på innenlandske språk, slik som i Ghana i 1920-årene med Concert Parties og Yoruba Opera i Nigeria i 1940-årene. Den europeiske påvirkningen kom i all hovedsak til å fordele seg på de viktigste kolonimaktenes språk: engelsk og fransk. Denne utviklingen var igjen knyttet til fremveksten av teaterinstitutter ved noen av universitetene fra 1950-årene, slik som i de engelskspråklig påvirkede landene Ghana og Nigeria. Dette førte også til fremveksten av en afrikansk dramatikk på enten innenlandske språk eller et av kolonimaktenes språk.

Utviklingen i det engelskspråklig-dominerte Afrika var i utgangspunktet sterkere enn i det franskspråklige når det gjaldt fremgangen av lokal dramatikk og teater, fordi britene i større grad oppmuntret den innfødte kulturen. Dette la grunnen for dramatikere som Wole Soyinka og John Pepper Clark i Nigeria, og i Ghana utviklet det seg et spesielt teatermiljø med blant andre kvinnelige dramatikere som Efua Sutherland og Ama Ata Aidoo. I franskspråklige land som Kongo og Elfenbenskysten overvant man etter hvert det stramme franske kultursynet, og det utviklet seg egne franskspråklige dramatikere og teaterregissører. Kjente navn er Bernard Dadié fra Elfenbenskysten og Cheik Ndao fra Senegal. Man kan vise til en svært dynamisk teatervirksomhet i de franskspråklig-orienterte landene med grupper som Théâtre du Scorpion fra Kongo og Sanza Théâtre fra Gabon. Skuespillere fra Burkina Faso har gjestet Norge i forbindelse med Ibsen-festivalen og Nordiske Teaterdager i 1994.

I Nord-Afrika og andre deler av Afrika med en sterk islamsk påvirkning ble utviklingen av teater sterkt hindret av religionen. Også i Nord-Afrika er det et dynamisk teaterliv, slik som i Algerie med Théâtre Citadelle.

I Sør-Afrika kan man finne en helt egen teaterutvikling preget av både hvite og fargede dramatikere, regissører og skuespillere, hvorav den mest kjente er dramatikeren Athol Fugard, som ofte er blitt spilt i Norge. I 1963 ble det tidligere nasjonale teateret erstattet av fire provinsråd som overtok ansvaret for å drive statsstøttede teatre, og i disse har det senere skjedd en interessant utvikling. Teater på afrikaans er påvirket av europeisk eksistensialisme og absurdisme, og av dramatikere kan nevnes Bartho Smit, Chris Barnard og André Brink. Et teater drevet av svarte teaterarbeidere som protesterte mot apartheidsystemet oppsto i 1970-årene med en gruppe som MDALI, forkortelse for Music Dance Art Literature Institute. Mthuli Shezis stykke Shanti kom til å bety mye for å utvikle solidariteten i den fargede befolkningen. Township musical er betegnelsen på en melodramatisk sjanger som benytter seg av stereotype figurer og har en moraliserende funksjon.

• Afrika
• teater