Slaget om Atlanterhavet

I krigens første faser ble de tyske angrepene mot handelsskipene gjennomført i de engelske nærområdene og på nordsjøkysten, men etter hvert ble ubåtene sendt lenger vestover i havet, og satte angrepene inn mot skip som seilte i ruten fra New York og Halifax til Liverpool. Fra å operere enkeltvis ble taktikken i begynnelsen av 1942 forandret, og ubåtene jaget og angrep i flokk. I begynnelsen av 1942 gikk tyskerne helt opp under østkysten av USA, og kunne i løpet av det første halvåret operere relativt fritt.

Frem til juli 1942 ble 397 allierte handelsskip senket med tap av rundt 5000 sjøfolk. For å forsvare handelsskipene ble de etter hvert seilt i konvoier med opptil 60 skip, og det var da lettere å beskytte dem med eskortefartøyer fra marinen, og med fly som kunne oppdage og bombe ubåtene.

Vinteren 1942/1943 ble avgjørende i kampen om Atlanterhavet. De allierte sjø- og flystridskrefter kom sterkere på offensiven, og i mai 1943 ble 41 tyske ubåter senket. Situasjonen var i ferd med å snu. De tyske ubåtene ble nå plassert i området vest for Azorene, hvor allierte fly ikke hadde rekkevidde nok til å nå dem, men etter å ha fått tillatelse fra Portugal til å bygge fly- og flåtebase på Azorene ble dette problemet løst. Kampene om kontrollen over Nord-Atlanteren var likevel ikke over, og både på tysk og alliert side ble det utviklet nye våpen.

En type målsøkende torpedo sammen med radiostyrte glidebomber var tyskernes nyhet, mens de allierte tok i bruk blant annet mikrobølgeradar, høyfrekvente peileapparater og elektroniske regnemaskiner, foruten mer langtrekkende fly.

I 1943 ble det senket flere ubåter enn handelsskip i det nordlige Atlanterhavet. Slaget var for så vidt vunnet og ga de allierte overtaket, men de tyske angrepene tok ikke slutt og Atlanterhavskonvoiene ble angrepet helt frem til krigens siste dag.

• andre verdenskrig
• konvoi
• Murmanskkonvoiene
• krigsseiler
• krigsforlis med norske handelsskip