romersk keiser 54–68. Han var sønn av Agrippina d.y. i ekteskapet med Gnaeus Domitius Ahenobarbus. Hun ble senere gift med keiser Claudius, som adopterte Nero med navnet Nero Claudius Caesar. Ved Agrippinas intriger ble Claudius' egen sønn Britannicus trengt til side; Nero giftet seg med keiserens datter Octavia og ble etter Claudius' død utropt til keiser (54). Kloke rådgivere som gardeprefekten Burrus og filosofen Seneca, Neros lærer, gjorde de første fem år av Neros regjering til en lykkelig tid. Men Nero hengav seg snart til utskeielser. Han kom under innflytelse av den lettsindige Poppaea Sabina, og for å kunne gjøre henne til keiserinne lot han myrde sin mor Agrippina (59) og sin hustru Octavia (62). Tidligere hadde han latt sin slektning og rival til tronen, Britannicus, myrde (55). Neros forfengelighet og affekterte svermeri for gresk kunst og kultur fikk ham til å opptre offentlig som sanger, musiker og kappkjører.
En voldsom brann (64) som varte i ni døgn, la store deler av Roma i aske. Ved gjenoppbyggingen lot Nero oppføre sitt eventyrlige palass, Domus aurea ('det gylne hus'). For å verge seg mot mistanken om at han selv hadde arrangert brannen, gav han de kristne skylden. Dette foranlediget den første kristenforfølgelsen i Romerriket. Men opposisjonen mot Nero vokste; det ble dannet sammensvergelser, mange ble henrettet og Seneca ble tvunget til å ta sitt eget liv. Nero, som nå var hemningsløst besatt av «caesar-vanvidd», foretok i 66 en «kunstnerturné» til Hellas og deltok i festlekene. Han seiret overalt hvor han deltok, og kom tilbake til Roma som triumfator belesset med laurbær (68). Det brøt ut flere opprør, bl.a. ledet av stattholderen i Spania, Sulpicius Galba. Pretorianerne forlot Nero, og Galba ble utropt til keiser. Nero, som ble dømt fredløs av senatet, flyktet til en villa, hvor han lot en slave drepe seg. Med ham døde den juliske slekt ut.
Nero skildres som amoralsk, feig og grusom. Hans miljø er satirisk skildret av hans yndling Petronius i Trimalchios' gjestebud; Nero er også ellers blitt offer for en fiendtlig antikk tradisjon (Tacitus, Sveton) – og blant jøder og kristne – som gjør det vanskelig å gi et balansert bilde av ham.