Øyvor Hansson

Øyvor Hansson kom fra en middelklassefamilie, gikk på middelskole og handelsskole, hadde et opphold i USA og lærte engelsk stenografi og korrespondanse. I 1915 giftet hun seg med Halvor Hansson, som hun fikk fem barn med. Hun hadde et kristent grunnsyn, var sosialt interessert, drev på eget initiativ en vevskole for unge kvinner, og var medlem av Norske Kvinners Nasjonalråd.

Hansson mente at kvinner i egenskap av mødre og husmødre burde få langt mer innflytelse i politikk og samfunnsliv. Særlig næret hun en dyp beundring for Quisling. I ham så hun «den eneste statsmannen» som kunne gi kvinnene den plassen i samfunnsstyret som de fortjente. Samtidig tok hun skarp avstand fra abort, prevensjon og kameratekteskap (likestilte ekteskap), som hun mente bygget på «kommunisme og dertil hørende jødisk perversitet» (Fritt folk 20.07. og 30.07.1940).

Hun var også en sterk tilhenger av Adolf Hitler, og omtalte ham som «Tysklands geniale redningsmann … redskapet i den allmektiges hender» (Fritt Folk 31.07.1940). Hun skrev entusiastisk om «den nye kvinnen» i det nazistiske Tyskland, og reiste på studietur til tyske kvinneorganisasjoner. I aprildagene 1940 var hun aktiv med å dele ut Fritt Folk og skrev personlige takkebrev til Quisling.

Hansson var leder av Nasjonal Samlings Kvinneorganisasjon fra 1935. Men 2. august 1941 ble hun fjernet fra stillingen som landsleder, og Olga Bjoner overtok. En årsak ser ut til å være at hun kom på kant både med ledende norske kvinner i NSK og med de tyske Beraterinnen (kvinnelige rådgivere) som NSK var tildelt. Hansson var mer tyskvennlig enn ledere som Olga Bjoner og Ragna Prag Magelssen, og det kan ha vært med på å skape konflikt. I tillegg er det sannsynlig at hun ikke ble ansett som dyktig nok til å lede et NSK som nå var i sterk vekst (Gran s. 35). I 1942 forsøkte hun å få stillingen som landsleder i NSKs propagandaavdeling, men mislyktes.

I 1942 skaffet Quisling henne et levebrød ved å gi henne stilling og lønn som byråsjef i Sosialdepartementet. Der skulle hun være bindeledd mellom departementet og partiet, men uten eget kontor eller underordnede. Hoveddelen av virksomheten hennes besto i inspeksjonsreiser rundt i landet, hvor hun holdt forhør med sikte på å finne ut av holdningene til personer i offentlig tjeneste. Det gjaldt blant annet en lensmann i Frogn og flere tjenestemenn i Rikstrygdeverket. Noen av disse ble på grunnlag av hennes rapporter fratatt sine stillinger, og NS-folk ble innsatt i stedet. Hun var også involvert i angiveri mot sjefene og personalet i Steen og Strøm, hvor hun ivaretok NS-funksjonærenes interesser.

Ifølge tiltalen i landssvikoppgjøret hadde Hansson den 9. april 1940 forsøkt å overtale sin mann, oberst og generalstabssjef Halvor Hansson, til å forlate Konge og regjering på Eidsvoll og vende tilbake til Oslo. Hansson ønsket etter krigen ikke å bekrefte dette. Han følte seg fullstendig fremmed for sin kones tanker og ideer. De «gikk inn av det ene øret og ut av det annet», og han kunne derfor ikke si om hun hadde forsøkt å overtale ham. Når det gjaldt Quisling og NS, hadde Hansson i mange år hatt helt andre synspunkter enn sin kone (Landssviksak 3623 Øyvor Hansson, avhør 12.06.1947). De bodde heller ikke sammen, og i domsslutningen fra 1949 ble det nevnt at Øyvor Hansson var separert fra sin mann, men fikk et mindre bidrag fra ham til underhold.

Øyvor Hansson ble dømt for medlemskap i NS og lederskap i NSK, for artikler og foredrag med et ekstremt nasjonalsosialistisk innhold, og for virksomheten i Sosialdepartementet fra 1942 av. Hun fikk fengsel i tre år og en måned, samt rettighetstap (stemmerett), men fratrekk både for varetekt på Bredtvet og for dårlig helse.

• Landssvikoppgjøret
• Nasjonal Samling
• Nasjonal Samlings Kvinneorganisasjon

• Dahl, Hans Fredrik (1991): Vidkun Quisling. En fører blir til . Aschehoug, Oslo.
• Dahl, Hans Fredrik m.fl. (1995): Norsk krigsleksikon.
• Gran, Marianne Kerstin (1998): For heim, Ætt og fedreland. Nasjonal Samlings Kvinneorganisasjon 1933-1945. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo 1998.
• Lønnå, Elisabeth (1996): Stolthet og kvinnekamp. Norsk Kvinnesaksforenings historie fra 1913. Gyldendal, Oslo.
• Hansson, Bjørn I.: «Hansson: Oberst og generalstabssjef.» I Dagbladet Kultur 22.04.1988
• Landssviksak nr. 3623, Øyvor Hansson. Riksarkivet.