uthavn

Historisk har en uthavn vært en ankrings- eller fortøyningsplass som lå ut mot storhavet. Særtrekket ved en slik havn er at det er mer eller mindre dårlig beskyttelse mot havbølger og dønninger. Et slikt eksempel er Klostervågen på øyen Selja, syd for Stadlandet. Når vær og hav kommer fra vest, ligger vågen utsatt til. Uthavnen gir likevel noe beskyttelse i forhold til å ankre ved Hoddevikneset, på tuppen av Stadlandet, hvor skipet ville blitt knust i dårlig vær.

Under seilskutetiden var uthavnen de ytre ankerplassene langs norskekysten. Fiskeværene i Norge har tradisjonelt også blitt kalt for uthavner. Fra uthavnen var det korteste vei å ro ut til fiskeplassene.

I dag er uthavnen enhver anker- eller fortøyningsplass som i større eller mindre grad foregår i utmark. På grunn av de geografiske forholdene har norskekysten et svært stort antall uthavner i bukter, våger, sund, viker, laguner, og liknende. En slik uthavn ligger ikke nødvendigvis ut mot storhavet. Disse blir for det meste tatt i bruk av fritidsfartøy.

Uthavnen kan ha egne moringer som er satt ut til bruk for fritidsflåten, slik at en båt kan seile inn i uthavnen og fortøye til en bøye i sjøen. Alternativt kan fartøyet sette anker. Ved enkelte uthavner er det slått inn bolter i svabergene, slik at hele eller deler av fartøyet kan fortøyes til land.

Populære uthavner i Norge er for eksempel Sandspollen i Oslofjorden, Skorpo i Hjeltefjorden og Rossøysundet i Ryfylke.

• havn
• utaskjærs
• uthav
• utmark
• nødhavn