sykdom (i banning)

Det å true andre med død eller farlig sykdom regnes som sekulær banning, men det har ofte vært temablanding her, siden den mest omtalte døden i banning refererer til det helligste i kristendommen, nemlig Jesu død på korset. Det å banne ved denne hellige handlingen har gjennom middelalderen og helt opp til vår tid vært ansett som grov blasfemi og dermed banning. Det førte også til en mengde banneuttrykk som i utgangspunktet dreide seg om Jesu død, men der det bare er ordet død eller rester av det som står igjen, for eksempel død og pine eller betterde.

Det var mye i gammel folketro om hva som kunne føre til en persons død. Først og fremst var det farlige og smittsomme sykdommer, som kopper og kjønnssykdommer. Det har ført til banneuttrykk som Pokker! og Pokker ta deg!

Å bruke ord for sykdom og død som banneord innebærer å mane døden fram over noen eller noe man hatet eller fryktet ved å påkalle de onde maktene, som man mente hersket over død og sykdom. Det ble ansett som farlig for den som sa slike ord, da det onde kunne ta bolig i den personen. Et knep for å verge seg mot disse onde kreftene var å spytte før man uttalte banneordet. Det er herfra uttrykket fy (til) pokker kommer fra. Denne forbannelsen refererte ikke bare til kopper, men også til kjønnssykdommer og andre smittsomme sykdommer.

I andre språk banner man også ved å påkalle sykdommer, som i det danske kræft ede mig! Det er en egobanning som forsterkning av eget utsagn, og betyr at man ønsker kreft i egen kropp velkommen, dersom det man sier er usant. I norsk banner man ikke ved å påkalle kreft eller andre sykdommer man virkelig er redd for, men det kan jo oppstå etter hvert.

Et uttrykk som aldri i livet er i dag ikke tabu, men historisk sett var forsterking av nektelse som innebærer å sverge ved eget liv for å understreke at man protesterer.

Kroppslige funksjoner og sykdommer er et område som mange banneord og språklige tabuer blir hentet fra. Før slutten av 1800-tallet kjente man ikke til at sykdom kunne overføres ved smitte, man trodde heller at det var onde makter som overførte sykdom fra en syk person til en som var frisk. Man visste likevel at ekskrementer og urenslighet kunne være farlig og smittebærende, og det var derfor blant de tingene man ikke skulle nevne for å unngå å bli syk.

Ordet pest ble brukt om mange smittsomme sykdommer. Som banneord kan man fortsatt si pest og plage. Smittsomme sykdommer ble oppfattet som noe magisk eller en straff fra høyere makter i tider før man kjente til smitte, virus og bakterier. Man visste at det å være sammen med syke kunne føre til at en selv ble syk. En viss innsikt i at urenslighet ga smitte fra avføring og andre sekreter var man også klar over, og dermed ble ekskrementer og diverse uttrykk som refererte til det, tabubelagt og dermed banneord. Et eksempel er uttrykket drit og dra.

Disse nye tabuordene har til en viss grad fortrengt de tradisjonelle banneordene som refererte til religiøse forestillinger, slik kristendommen i sin tid fortrengte eldre tiders redsel for troll og nisser, eller naturkatastrofer. Slike gamle forestillinger kan likevel overleve lenge i et språks bannevokabular.

Uttrykk som død og pølse er en (barne)litterær og humoristisk variantform av død og pestilens, med pølse for noe som er hverdagslig eller likegyldig, i motsetning til de alvorlige ordene pest eller plage.

Undersøkelser viser at det fortsatt er mest banning ved de onde maktene i norsk, mens banning ved det guddommelige er en god nummer to. Det samme gjelder sykdom og død, og ekskrementer og lignende, om man ikke regner forsterkerordet drit- som banning, i uttrykk som dritbra, drita dårlig.

Andre uttrykk som har hatt referanse til dødelig fare, er dra til sjøs. I dag er det et svakt banneuttrykk og fungerer som er en mild variant av forbannelsen dra til helvete! Å dra på sjøen kunne også medføre dødsfare. Men i dag brukes det ofte som et uttrykk for beundring eller overraskelse.

• banning
• gud (i banning)