Gud er hyppig forekommende i kraftuttrykk og banneord, og utgjør en egen gruppe av banneordene. Det kalles for celestial banning. I vår kultur er det først og fremst kristendommens Gudmed variantformer som brukes som banneord, og det innebærer som regel å misbruke Guds navn, slik det er formulert i kristendommens andre bud: «Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn, for Herren vil ikke holde den uskyldig som misbruker hans navn.» Etter hvert som samfunnets syn på forbrytelser og straff har endret seg gjennom århundrene, er også det annet bud blitt endret. I Bibelen fra 2011 heter det: «Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn, for Herren frikjenner ikke den som misbruker hans navn.» (2. Mosebok), og vi ser at omtalen av straff er fjernet. I dag er det heller ingen som vil tenke på at den bør få straff som oppgitt utbryter Herregud!
Opprinnelig har uttrykk med referanse til Gud vært bønner der man henvender seg til sin Gud i ydmykhet, men når det ble brukt som forsterker av bekreftelse eller benektelse av noe, må det regnes som banning. Det mest utbredte banneordet som henspiller på Gud, er forkortelsen gu', som i jaggu og neiggu. Dette er sammentrekking av Ja, ved Gud og Nei, ved Gud. For å skjule bruddet på det andre bud ble banning ved Gud ofte forandret til ordformer som er helt ugjenkjennelige for å unngå at man brøt budet. Særlig vanlig var det å omforme det å sverge ved Jesu død på korset, som er et sentralt motiv i kristendommen: bitterdø i stedetfor 'Guds bitre død' og en lang rekke andre variantformer som pinadø, inede, 'ved Guds pine og død' og liknende. Svært ofte ble det bare død og pine, men det var selvsagt Jesu/Guds død og pine på korset man refererte til.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.