snauflatehogst

Snauflatehogst er en svært utbredt hogstform i norske skoger

Snauflatehogst benyttes svært mye i granskog.
Snauflatehogst
I brattlendte områder med mye finmasser kan snauflatehogst bidra til utløsning av jordras.
Under snauflatehogst tar man ut alle salgbare trær med unntak av de som skal settes igjen som livsløpstrær og av eventuelle andre særskilte hensyn. Dette gir større volum av tømmer sammenlignet med om man skulle foretatt lukkede hogster med uttak kun av en del av trærne på samme areal. Stort uttak av tømmer på et avgrenset område som en snauflate bidrar også til lågere driftsutgifter, sammenlignet med om det samme volumet skulle blitt tatt ut over et større område.
Snauflatehogsten gir store mengder tømmer fra fra et begrenset område.

Artikkelstart

Snauflatehogst er en åpen hogstform der de fleste nyttbare trærne med unntak av livsløpstrær hogges. Flata må være så stor at bestandsklimaet blir brutt. Bredden må derfor være minst 60–70 meter. Minsteareal blir da 4–5 dekar. Snauflatehogst benyttes som regel ved hogst i granskog.

Medfører økt nedbrytning av humuslaget

Snauflatehogst, kalles også snauhogst, byr på store driftsmessige fordeler og er i dag den vanligste hogstformen i granskog. Snauflatehogsten kom særlig inn i norsk skogbruk rundt 1950. Marka tilføres da store mengder næringsstoffer under nedbrytningen av bar og greiner etter hogsten. Det blir også økt solinnstråling noe som medfører nedbrytning av humuslaget med ytterligere frigjøring av næringsstoffer. Dette er gunstig for de nye skogplantene. Men nedbrytningen medfører også økt utslipp av CO 2.

Samtidig har overgangen til snauflatehogster kombinert med planting bidratt til en vesentlig økning av skogtilveksten med tilsvarende stor økning av den mengden CO2 som skogen hvert år suger opp og lagrer. På 1920-tallet lå årlig tilvekst i norske skoger på cirka 11 millioner kubikkmeter. I femårsperioden 2015–2019 ble tilveksten i gjennomsnitt beregnet til 22,1 millioner kubikkmeter per år.

Mange truede arter knyttet til skoglandskapet

På steder med tynt humusdekke kan økt solinnstråling medføre at humuslaget brytes ned og blir ødelagt. Spesielt i brattlendte områder kan da jordlaget under humusen erodere, det vil si vaskes ut. Når man fjerner det aller meste av trærne, får dette også negativ betydning for mange arter som er avhengig av et kontinuerlig skogdekke med mange store, gamle trær, eksempelvis lav, sopp og moser. Nettstedet Miljøstatus er et samarbeid mellom flere statlige etater der Miljødirektoratet er ansvarlig redaktør. I 2020 informerte de om at 60 prosent av alle de 44 000 registrerte arter i Norge, finnes i skogen. Nesten halvparten av de truede artene fra rødlista i 2015 lever i skogen. Ifølge denne rødlista er 506 arter i skogen kritisk eller sterkt truet. 1333 arter i skogen er sårbare eller nær truet.

Enkelte arter har også fordel av eksempelvis den store oppveksten av gras, urter og lauvkratt som vi ofte får på snauflatene. Dette gir økt mattilgang for blant annet elg og hjort. Snauflatene kan også være et eldorado for bærplukkere. Spesielt mengden tyttebær øker med økt lystilgang. I svært tett skog med 80 prosent kronedekning (altså hvor stor prosentandel trekronene dekker/skygger marka), kan tyttebæravlingen ligge på 23 kilogram per dekar. I svært glissen skog med 20 prosent kronedekningen er avlingsmengden hele 124 kilogram per dekar.

Økt nedbørsmengde til bakken, mer vind

Det kan være fristende å søke ly under ei grov kvistegran når regnværet setter inn. Mye av nedbøren fanges jo opp av nåler og greiner. Under et grantre vil man derfor kunne sitte relativt tørt, men man må være oppmerksom på risikoen for lynnedslag.

I en 40 år gammel granskog skjer dette med nedbøren:

  • Rundt 45 prosent faller ned på bakken
  • Rundt 55 prosent fester seg i bar, nåler og greiner. Dette kalles intersepsjon. En liten del av vannet i baret blir tatt opp av nålene og brukt av treet, men det aller meste fordamper.

En snauflatehogst medfører altså at mye mer av nedbøren faller ned på bakken. Et fullvoksent skogbestand suger også opp mye vann, ett enkelt større tre kan trekke opp rundt 1000 liter på en varm sommerdag. Fjerning av de aller fleste trærne i forbindelse med snauflatehogst medfører at denne dreneringseffekten opphører. Grunnvannsstanden og avrenningen vil derfor øke. I brattlendte områder med mye finmasser som silt og leire i jordsmonnet kan dette medføre risiko for jordras. Ved planlegging av hogstform i slike områder må man derfor være særlig oppmerksom på denne risikoen. Og vurderingen må være spesielt omhyggelig dersom det planlegges hogst i brattlendte områder ovenfor bebyggelse, veger, jernbanelinjer og strømlinjer.

Trær har også stor betydning for å redusere vindstyrken langs bakken. Etter en snauflatehogst er denne beskyttende virkningen borte, trærne omkring flata vil bli mer utsatt for vind. For å redusere dette problemet bør snauflatehogsten føres mot den vanlige vindretningen. Ved motsatt hogstføring får vinden godt tak på den nylig frittstilte skogen, med vindfelling som resultat.

Miljøhensyn

Fortidas snauhogstflater skulle være fullstendig «barbert» for tre- og buskvegetasjon. Nyere kunnskap om biologisk mangfold har i vesentlig grad endret på dette. Myndighetene krever nå at det skal settes igjen livsløpstrær og eventuelt døde trær. Dette er påbudt ifølge Forskrift om bærekraftig skogbruk paragraf 5. I paragraf 4 finner vi følgende bestemmelse: «Hogst kan normalt berre skje i område der det er gjennomført miljøregistreringar.»

Forskriften gir også pålegg om at hogstene skal tilpasses landskapet, og at man skal ta vare på de økologiske funksjonene til kantsoner mot vann og vassdrag, samt kantsoner mellom skog og annen mark. Den såkalte PEFC-standarden har også krav som skogbrukerne må forholde seg til.

Fordeler og ulemper med snauflatehogst

De viktigste fordelene med snauflatehogst er:

  • Meget enkel hogst.
  • Større kubikkmasser kan avvirkes på et begrenset område, noe som gir rimeligere driftskostnader.
  • Kulturarbeidene blir forholdsvis rimelige på de store flatene.
  • Lyskrevende treslag får rask start og hurtig vekst.
  • Bestanden etableres raskt.
  • Gir etter hvert stor produksjon av trevirke med stort opptak og lagring av CO2.

Ulempene er:

  • Direkte solstrålinnstråling og økt vindbelastning kan medføre at marka tørker ut.
  • Økt utslipp av CO2 ved nedbrytning av humus med mer.
  • På klimatisk utsatte steder kan man få sommerfrost med påfølgende problemer for de nye plantene.
  • Risiko for stort oppslag av gras, lauvkratt og urter som kan virke negativt på de nye plantene.
  • Insektarter kan få gode utviklingsmuligheter, eksempelvis gransnutebiller som oppformeres i stubber og gnager på de nye plantene.
  • Erosjonsrisiko.
  • Skogpreget blir en periode borte på stedet. Dette kan virke skjemmende på landskapet.
  • Negative konsekvenser for en del arter.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Børset, Ola. Skogskjøtsel. Skogskjøtselens teknikk. Landbruksforlaget 1986.
  • Larsen, Øyvind Stranna. Skogbrukslære. Tun forlag 2008.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg