Skiføre er et snødekkes farbarhet med ski. Når ski glir på snøen, dannes et tynt vannsjikt mellom skisåle og snø på grunn av trykk og friksjon som smelter snøoverflaten. I frasparket blir vannsjiktet trengt unna, og skisålen fester seg til snøen. Man tilstreber at skiene skal gli lett fremover, og i turskiløping og langrenn skal man også kunne sparke fra uten å glippe for å få fremdrift.
Best skiføre har vi normalt på relativt nyfallen snø og noen få minusgrader, såkalt «silkeføre». Ordet silkeføre kommer fra Torger Bratlies skismøring Silke. Han og Peder Findal tok i 1919 patent på å bruke kautsjuk i skismøring.
Ved lav snøtemperatur vil vannsjiktet mellom ski og snø bli for tynt og gliden dårlig, særlig på vindpåvirket snø med små partikler («trå snø»). På våt nysnø blir også gliden dårligere fordi vannsjiktet blir for tykt (skiene «suger»). I kram løssnø vil snøen feste seg til skiene (skiene «kladder»). De vanskeligste føreforholdene er ved temperatur nær 0 °C, hvor snøens vanninnhold raskt forandres. For å forbedre glid og/eller feste på ulike typer skiføre, benyttes skismøring.
Kommentarer (2)
skrev Roger Pihl
Uttrykket «silkeføre» skriver seg fra skismøringen Bratlie Silke (for tørr nysnø). Jeg fant dette hos Skimuseet: https://www.skiforeningen.no/holmenkollen/aktuelt/skismoring-i-trengsel-pa-skimuseet/
svarte Hans Jørgen Jørgensen
Takk skal du ha for innspill, Roger. Du har helt rett. Jeg har oppdatert artikkelen nå. Bedre sent enn aldri :)
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.