slaget ved Sjællands odde

Under det såkalte flåteranet sommeren 1807 bombet britene København, ranet til seg mesteparten av den dansk-norske flåten og blokkerte den norske kyststrekningen. Linjeskipet «Prinds Christian Frederik», bygd så sent som i 1804 med 74 kanoner, var det viktigste av de få større krigsskipene som slapp unna flåteranet. Etter at skipet hadde vært på kadettokt, seilte det 10. august 1807 til Norge for å overta det gamle linjeskipet «Prinsesse Louisa Augusta» sin rolle som vaktskip i Norge, sammen med orlogsbriggen «Lougen». Her spilte det først en viktig rolle under et britisk angrep mot Kristiansand i september 1807, før det ble sendt ut på tokt i Kattegat.

Mens «Prinsessen» gikk til København for nødvendig overhaling, ble det vinteren 1807–1808 utvilsomt drevet rovdrift på «Prinds Christian Frederik», både på skip og mannskap. 4. mars 1808 fikk kaptein Carl Wilhelm Jessen, som da var sjef om bord, ordre om å gå mot København, men på grunn av is måtte han legge skipet ved Helsingør. Det hadde brutt ut tyfus om bord, og hele 200 av besetningen måtte etter hvert bli satt på land. De ble bare delvis erstattet – av utrente mannskaper. I forbindelse med krigserklæringen mot Sverige ville Napoleon sende et armékorps (som for det meste besto av spanjoler) fra Tyskland over Storebælt og til Sjælland. Tanken var at denne styrken kunne støtte et dansk angrep fra Sjælland mot Skåne.

18. mars fikk derfor kaptein Jessen ordre om å gå mot Storebælt for å ta seg av en britisk fregatt som man fryktet kunne hindre overføringen av armékorpset fra Fyn til Sjælland. Så sent som 19. mars ankom de siste 100 utrente mannskapene fra København, og først 21. mars seilte Jessen. På grunn av vinden gikk han nordenom Sjælland før han styrte sørover. Det Jessen ikke visste, var at britene hadde samlet en eskadre på tre linjeskip og tre fregatter nettopp for å jakte på denne siste alvorlige trusselen som «Prinds Christian Frederik» utgjorde. Denne styrken lå rett over på svensk side, og den hadde fått underretninger om Jessens avgang. Den britiske eskadresjefen la igjen ett av linjeskipene for å hindre en eventuell retrett mot Helsingør og festningen Kronborg, mens de britiske linjeskipene «Stately» og «Nassau» samt tre fregatter jaget etter «Prinds Christian Frederik».

Jessen observerte to av fregattene om ettermiddagen 21. mars. Styrkeforholdet var ikke håpløst, men begge parter valgte å ankre opp ved Røsnæs, vest av Kalundborg, britene litt sør for Jessen. Da de hev anker neste morgen, forsøkte Jessen å trekke nordover, både for å komme i åpent farvann og for å trekke britene bort fra Storebælt. Ved 12-tiden sluttet den tredje fregatten seg til de to andre, men da den største av fregattene, «Quebec», nærmet seg aktenfra, snudde Jessen for å angripe. «Quebec» flyktet, og Jessen seilte igjen nordover. Da fikk han ved 14-tiden plutselig se de to store linjeskipene nærme seg fra nord, og Jessen forsto at han sto overfor en fullstendig overlegen motstander.

Jessens egen los nektet å lede dem til tryggere, men urene farvann mot sør. Derfor satset Jessen på å gå nordover, tett på Sjællands odde, i et forsøk på å kjempe seg gjennom til Helsingør – og i alle tilfeller trekke fienden lengst mulig vekk fra Storebælt. Men Jessen fikk ikke vinden på sin side, og klokken 19.30 var linjeskipene på skuddavstand. Det ble en heftig kamp, der «Prinds Christian Frederik» prøvde å engasjere med begge sine bredsider. Noen treffere fikk de også inn, men led selv store tap. Som en av de første falt premierløytnant Peter Willemoes, en av de store heltene fra slaget på Københavns red i 1801. Omtrent klokken 21.00 oppsto det en halvtimes pause i kampen, da britene falt litt av for å utbedre sine skader. «Prinds Christian Frederik» var nå knapt nok manøvrerbar, og da britene kom tilbake, oppfordret de Jessen til å overgi seg. Men Jessen hadde et håp om å komme så langt inn mot Sjællands odde at skipet grunnstøtte, for slik å unngå ydmykelsen av å se skipet gå i fiendens hender. De måtte derfor utstå enda en runde fra britenes kanoner, nå også med ekstra støtte fra en av fregattene.

Tett omringet av fienden og med 64 døde og 129 hardt sårede valgte Jessen å stryke flagget og overgi seg klokken 22.30. Britene sendte raskt om bord folk som tok kontroll over skipet. Det var sterk pålandsvind, og det viste seg snart at «Prinds Christian Frederik» hadde kommet så langt mot land at det likevel drev inn på en grunne, slik Jessen hadde håpet. Mens de døde ganske enkelt ble kastet på sjøen, ble de overlevende etter hvert ført over på «Stately» og «Nassau». De hev også mange kanoner på sjøen i et forsøk på å få «Prinds Christian Frederik» med seg. Dette måtte de imidlertid gi opp, og neste kveld satte de fyr på skipet, som eksploderte da ilden nådde kruttmagasinet. Først 25. og 26. mars løyet vinden nok til at de britiske skipene kunne dra videre til Göteborg. Herfra ble kaptein Jessen og en del av de hardest sårede sendt tilbake til Danmark, mens resten av Jessens mannskap ble flyttet over til den beryktede prisonen.

Slaget ved Sjællands odde står svært sterkt i dansk historiebevissthet. «Prinds Christian Frederik» kjempet en stolt og tapper kamp i det som skulle bli siste kapittel i flåteranet. Mange mener at skipet også i norsk marinehistorie har en spesiell posisjon ettersom det i tiden under og etter flåteranet var stasjonert i Norge. I tillegg var hoveddelen av besetningen under dette siste slaget nordmenn.

Selv om seieren utvilsomt var britenes, og «Prinds Christian Frederik» aldri fikk tatt hånd om fregatten som truet overgangen over Storebælt, har mange i ettertid ment at også kaptein Jessen løste sitt oppdrag gjennom å holde den britiske eskadren unna Storebælt. Men eskadrens oppdrag var imidlertid nettopp oppgjøret med «Prinds Christian Frederik». Senere viste det seg dessuten at den fransk-spanske styrken aldri kom så langt at de hadde behov for noen overgang til Sjælland. Derimot er det ingen tvil om at Jessen og hans besetning kjempet en heltemodig kamp mot overmakten. Innsatsen er blitt hedret med et minnesmerke ved Odden kirke, og ettersom det hevdes at 47 av de 64 døde var fra Norge, er det i høyeste grad også et norsk minnesmerke.

• flåteranet
• Danmarks historie
• napoleonskrigene
• Norge under napoleonskrigene
• Norge under dansk styre
• Norges forsvar fra 1800 til 1814