profesjonell autonomi

Profesjonelle har autonomi fordi noen har tillit til at profesjonen rår over teoretisk kunnskap og kompetanse som er relevant for å håndtere praktiske oppgaver. Samtidig er oppgavene ofte komplekse og kan vanskelig håndteres ut fra forhåndsdefinerte instrukser og lovregler. Vurdering av behov og hva som i dette tilfellet er best å gjøre, forutsetter at den profesjonelle selv kan bestemme hva som anses riktig å gjøre. Vi sier at disse vurderingene er basert på profesjonelt skjønn. Grunnlaget for autonomien er en tillit til at profesjonsmedlemmene er opplært og trenet gjennom høyere utdanning og praksis, men også at den profesjonelle er motivert til å handle i pakt med etiske normer.

Det forventes at profesjonen selv skal kontrollere sine medlemmer. Det innebærer at den enkelte profesjonsutøver ikke fritt kan bestemme hva som bør gjøres i enkelttilfeller. Det forventes at profesjonsorganisasjonen skal sanksjonere praksis som ikke er i pakt med profesjonens faglige og etiske normer. Dette er viktig fordi mottakeren oftest mangler kompetanse til å vurdere kvaliteten til de profesjonelle tjenestene. På områder der den profesjonelle er avhengig av formell autorisasjon eller bevilgning for å utøve yrket, kan sterkt kritikkverdig profesjonsutøvelse føre til tap av autorisasjon/bevilling. Profesjonell autonomi forutsetter derfor selvjustis.

En profesjonsorganisasjon er ikke bare en medlemssammenslutning, men er også en politisk aktør. Profesjonsorganisasjoner er høringsinstanser i det politiske systemet, og har gjennom det en legitim interesse av å påvirke utformingen av tjenestene. Som politiske aktører kan de også vektlegge andre hensyn enn det som tjener mottakerne. Når profesjoner argumenterer mot styring og for profesjonell autonomi kan det derfor også være en strategi for å ivareta egen makt og privilegier.

Forestillingen om profesjonell autonomi hvilte på stor tillit til vitenskapelig kunnskap og til profesjoner. Det var få profesjoner og profesjonsutøvelsen foregikk i liten grad i organisasjoner. Økt spesialisering i samfunnet har ført til at det har blitt flere profesjoner, og profesjonsutøvelsen skjer i økende grad i arbeidsorganisasjoner. I skandinaviske land er dette ofte arbeidsorganisasjoner som er nært knyttet til velferdsstaten. I disse organisasjonene kontrollerer profesjonene tilgangen til offentlige ytelser og tjenester, og deres beslutninger har konsekvenser for bruken av fellesskapets ressurser. Med den økte vekten på brukermedvirkning må profesjonelle beslutninger også avveies mot klientenes erfaringer og preferanser. Det forventes at den profesjonelle skal være sensitiv for den enkeltes behov, sikre at det ikke skjer usaklig forskjellsbehandling og sørge for at fellesskapets ressurser brukes fornuftig. Profesjonsutøvelse handler derfor også om hvordan velferdsstatens institusjoner erfares og oppfattes av folk flest. Slik sett handler profesjonell autonomi ikke bare om tillit til profesjonene, men også om borgernes tillit til velferdsstatens institusjoner.

Siden 1980-90-tallet har kritikk av profesjonene blitt mer fremtredende både i forskningen og i politikken. Innen forskningen har den vitenskapelige kunnskapens grunnlag og grenser blitt problematisert. Kvaliteten på det profesjonelle skjønnet kan variere, og også profesjonelle kan gjøre feil. Innen politikken har det blant annet blitt stilt spørsmål ved profesjonenes evne og vilje til selvjustis. Ulike måter å kontrollere profesjonenes handlinger og beslutninger, har blitt et tema. Dels har det kommet prosedyrer som skal bistå i profesjonsutøvelsen, og dels krav om at profesjonene skal kunne begrunne og rettferdiggjøre egne valg og handlinger (link til kunnskapsbasert praksis). Når profesjonell autonomi er noe som blir tildelt, må profesjonene stå til ansvar overfor den instans som har delegert dem selvbestemmelse.

Siden 1990-tallet har det blitt iverksatt mange reformer, som skal bidra til å gjøre offentlig sektor bedre. Disse har også hatt konsekvenser for profesjonell autonomi. Et politisk ønske om å kontrollere autonomien, kan profesjonene oppfatte som uttrykk for mistillit og utidig innblanding i deres selvbestemmelse. Økt vekt på mål- og resultatstyring skulle bidra til å effektivisere virksomheten, men siden det ofte er vanskelig å «måle» kvaliteten til tjenestene, har oppmerksomheten i stedet blitt rettet mot aktiviteter som en antar bidrar til kvalitet. Dette kan vri profesjonsutøvelsen mot aktiviteter som kan registreres og måles. Økt bruk av tilsynsundersøkelser skal i utgangspunktet «observere» hva som skjer, men resultatene av slike undersøkelser kan også legge føringer på profesjonsutøvelsen. Økt bruk av retningslinjer og veiledere, fra blant annet direktorater og profesjonsorganisasjoner, søker mer direkte å styre selve profesjonsutøvelsen. En innvending mot denne type reformer har vært at de på en uheldig måte innsnevrer de profesjonelles autonomi, og uttrykker mistillit til profesjonene.

Det er ikke gitt at mistillit nødvendigvis underminerer tillit. En viss mistillit kan også vurderes å være en forutsetning for tillit. Når hensynene som skal ivaretas er mange, og tilliten til vitenskapen og profesjonene ikke lenger er betingelsesløs, kan det argumenteres for at prosedyrekrav, retningslinjer og veiledere er handlings- og beslutningshjelpemidler som kan bidra til å øke kvaliteten på profesjonsutøvelsen. Selv om disse i seg selv kan signalisere mistillit, kan en samtidig argumentere for at de bidrar til å styrke grunnlaget for å ha tillit til profesjonene. Det kan selvsagt vise seg at de profesjonelle ikke bare betrakter dem som hjelpemidler, men tenderer til å følge dem slavisk på en måte som undergraver det profesjonelle skjønnet. Det vil i så fall ikke være et argument mot hjelpemidlene, men mot måten de blir brukt på. Tilsvarende kan det vise seg at prosedyrekrav fører til at profesjonelle blir mer opptatt av å følge prosedyrene, enn å gjøre gode faglige valg. Oppmerksomheten må rettes mot kritikkverdig praktisering – ikke mot eksistensen av prosedyrekrav. At det finnes prosedyrekrav og veiledere kan også tolkes som kritiske betingelser for å ha tillit til profesjonene og profesjonell autonomi.

• profesjon
• kunnskapsbasert praksis
• mål- og resultatstyring
• new public management
• autorisasjon
• profesjonsetikk – medisin og helsefag
• yrkesetikk – sosialt arbeid

• Brante, Thomas (2014) Den professionella logiken: Hur vetenskap och praktik förenas i det moderna kunskapssamhället. Stockholm: Liber.
• Freidson, Eliot (2001) Professionalism: The third logic. Cambridge: Polity Press.
• Grimen, Harald (2008). Profesjon og tillit, I: Anders Molander & Lars Inge Terum (red.) Profesjonsstudier. (s. 197-215) Oslo: Universitetsforlaget.
• Grimen, Harald (2008). Profesjon og profesjonsmoral, I: Anders Molander & Lars Inge Terum (red.) Profesjonsstudier. (s. 144-160) Oslo: Universitetsforlaget.
• Kjekshus, Lars Erik (2020) Ledelse og styring i helsesektoren –en balansekunst mellom tillit og kontroll. Nordisk Administrativt Tidsskrift, 97(1) doi: 10.7577/nat.4090.
• Molander, Anders og Terum, Lars Inge (2008) Profesjonsstudier – en introduksjon. I Anders Molander & Lars Inge Terum (red.) Profesjonsstudier. (s. 13-27) Oslo: Universitetsforlaget.