Nobelpriser knyttet til fotosyntese

En rekke Nobelpriser i kjemi er delt ut til forskning på fotosyntese. Fotosyntese kan oppsummeres enkelt, men består av flere prosesser og er svært kompleks. Mye forskning er derfor gjennomført for å kartlegge detaljer i fotosyntesen.

Richard Martin Willstätter fikk Nobelprisen i kjemi i 1915 for å avdekke strukturen på klorofyllmolekylet og andre plantepigmenter. Senere har også Hans Fischer i 1930, Paul Karrer i 1937 og Richard Kuhn i 1938 fått Nobelpriser for viktige funn knyttet til klorofyll og andre plantepigmenter.

Melvin Calvin fikk Nobelprisen i kjemi i 1961 for en rekke funn, spesielt knyttet til karbonfiksering og Calvinsyklus. Robert Burns Woodward fikk Nobelprisen i kjemi i 1965 for forskning på syntese av klorofyll og andre komplekse organiske molekyler. Peter Mitchell fikk Nobelprisen i kjemi i 1978 for arbeid med oksidasjon og fosforylering i fotosyntesen.

I 1988 mottok Hartmut Michel, Johann Deisenhofer og Robert Huber Nobelprisen i kjemi for å avdekke strukturen i reaksjonssentrene i antennekompleksene. Dette var også første gang 3D-strukturen av et protein-kompleks i en membran ble kartlagt.

Rudolph Marcus fikk Nobelprisen i kjemi i 1992 for arbeid med anvendelse av elektrontransport i fotosyntese. I 1997 fikk Paul Boyer og John E. Walker Nobelprisen i kjemi for viktige funn knyttet til dannelsen av ATP (adenosintrifosfat) i fotosyntesen, og hvordan elektrontransportkjeden bidrar til en protongradient inne i kloroplastene.

Enda flere Nobelpriser er delt ut til forskere som har bidratt med relevant forskning, for eksempel utviklet metoder som senere har blitt benyttet i forskningen på fotosyntese. Et eksempel er John Porter Martin og Richard Lawrence Millington Synge, som fikk Nobelprisen i kjemi for utviklingen av todimensjonal papirkromatografi. Denne metoden har blitt benyttet i forskning på karbonfiksering.