Fra den tidlige middelalder betegnelsen på nattverdsgudstjenesten i kirken i Vest-Europa. Messe ble først og fremst navnet på den romersk-katolske nattverdsgudstjeneste, men de lutherske reformatorer bruker også denne betegnelsen, og i norsk språkbruk har ordet messe vært brukt en del om Den norske kirkes gudstjeneste.

I den gamle kirke delte man messen i to hoveddeler, missa catechumenorum (katekumenenes messe) og missa fidelium (de troendes messe). Til den første, som utgjorde messens første deler – innledende bønnedel, skriftlesningen og prekenen – hadde også de udøpte adgang, til den andre delen, som bestod av nattverden, hadde bare de døpte adgang. Man skjelner mellom ordinarium missae, de ledd som er like fra gang til gang (Kyrie, Gloria, Credo, Sanctus og Agnus Dei) og proprium missae, de ledd som skifter innhold fra gang til gang (inngangssangen, sangen mellom skriftlesningene, sangene før og etter nattverden og flere bønner, særlig kollektbønnen).

Den katolske messe var tidligere på latin, nå forrettes den mest på folkespråket.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.