Linolje, fet olje som brukes i store mengder til fremstilling av bindemidler for maling og lakker, trykkfarger, linoleum, kitt m.m., men bare i mindre utstrekning som matolje.

Fremstilles ved kaldpressing (sjeldnere ved ekstraksjon) av oppmalte linfrø, og rå linolje blir så befridd for slimstoffer, f.eks. ved filtrering gjennom adsorberende blekejord, hvorved den også blekes til en svakt gulaktig farge.

Kjemisk sett er linolje en blandet ester (triglyserid) av glyserol med umettede fettsyrer, særlig linolensyre (ca. 50 %), linolsyre (ca. 15–20 %) og oljesyre (ca. 20–25 %), og mindre mengder mettede syrer, særlig stearin- og palmitinsyre. Oljens densitet er 0,93, den stivner omkring −20 °C og er løselig i bensin, white spirit, trikloretylen o.l.

På grunn av sin umettethet (jodtall 165–190) er linolje en «tørrende» olje, dvs. den reagerer med luftens oksygen og herdner. I tynne strøk vil den tørre til en fast, seig film i løpet av noen dager, og hvis den er tilsatt tørrestoffer (sikkativer), i løpet av noen timer.

Linoljen har i lange tider vært brukt som bindemiddel, spesielt for maling (linoljemaling), men nå brukes den lite direkte til dette. Det aller meste blir brukt i maling- og lakkindustrien til fremstilling av alkydharpikser (linoljealkyder).

Når linolje blir brukt som mindre tilsetninger, særlig til utendørsmalinger, er det i form av «kokt» linolje, som er linolje som er foroksidert og tyknet ved gjennomblåsing av luft ved 120–150 °C og så tilsatt sikkativ. «Blåst» linolje ble fremstilt på samme måte ved 200–250 °C, mens «standolje» ble fremstilt ved 280–300 °C uten lufttilgang, hvorved oljen polymeriserte og ble meget tyktflytende. Disse er knapt i bruk lenger.

Linolje har vært lite brukt til kunstnerfarger fordi linolensyreinnholdet gir en tendens til gulning med tiden.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.