Kannestøper var en håndverker som fremstilte kanner, krus, fat og lignende gjenstander av tinn og andre lettsmeltelige, hvite metallegeringer. Gjenstandene ble støpt i former av sandstein. Håndverket forsvant da andre materialer avløste tinn i den slags kjøkkenutstyr.
Uttrykket kannestøper brukes også om en person som uten virkelig innsikt uttaler seg om politikk eller offentlige saker. Opphavet til denne bruken er Ludvig Holbergs komedie Den politiske kandestøber.
Norsk tinnproduksjon begynte å blomstre omkring 1700. Metallet var en rimeligere erstatning for sølvet. I stedet for å slå opp for hånd som kobber og sølv, ble tinn i mest støpt. Kannestøperne var del av laugvesenet, som var den tids håndverksorganisasjon. Laugene var mest aktive i byer, der det var en organisert administrasjon underlagt den dansk-norske kongen.
For å bli kannestøper var man nødt å gå i lære hos en kannestøpermester. Først var han på prøve hos mesteren i en måneds tid. Etter gjensidig avtale om fire års læretid bodde han hos mesteren. Den første tiden utførte lærlingen mest enklere oppgaver.
Etter utført lærlingtid søkte han om opptak som svenn hos mesteren. Som svenn fikk han større ansvar og mer avanserte oppgaver. Han ble også tatt opp i svennelauget, som var forløperen til dagens fagforeninger. Da svennetiden var over laget han et svennestykke som var nødt til å bli godkjent før han ga seg ut på svennevandring.
Svennevandringen for kannestøpere varte gjerne fire år. Da kannestøpersvennen kom tilbake til mesteren hadde han med seg nye impulser og moter fra utlandet. Den siste tiden hos mesteren fikk han lønn annenhver uke og drikkepenger.
I løpet av mestersvenn-perioden utførte han et mesterstykke som var bestemt av kongen, og inngående beskrevet i laugartiklene. På begynnelsen av 1700-tallet skulle mestersvennen lage tre mesterprøver.
Den første prøven var en åttekantet flaske i bestemt størrelse. Den andre var en kanne, også denne i bestemt størrelse. Tredje og siste prøven var å lage to identisk like fat. Det ene fatet skulle deles på midten i to for å fastslå at tykkelsen var lik over hele fatet. Etter at mestersvennen hadde fått godkjent mesterstykkene ble han tatt opp som mester i kannestøperlauget.
Når en kunde kom for å bestille en vare, var kannestøperen etter anmodning nødt å vise sine stemplede prøveformer som garanti for de ulike tinnkvalitetene. En slik ordning gjorde kjøperen trygg på at varen tilsvarte laugets lovpålagte kvalitetsnormer. Var kjøperen i tvil om tinnkvaliteten, var det mulig å henvende seg til oldermannen. Denne hadde en justert prøveform som fungerte som fasit ved tvister. Hvis en kannestøper ble tatt for å fuske i faget, kunne han regne med streng straff.
Helt til 1711 var kannestøperen pålagt til å lage høyreiste drikkekanner etter renessansens formspråk. Etterpå kunne de lage kanner som samsvarte med tidens design.
I løpet av 1800-tallet forsvant nærmest tinnet som bruksmetall. Fra slutten av århundret ble gammelt tinn nedsmeltet og brukt som fortinning til emballasjeindustrien. På begynnelsen av 1900-tallet ble derimot tinn igjen populært til produksjonen av prydkunstobjekter. Etter andre verdenskrig ble ting i tinn vanlig som gaver.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.