heving

I norsk rett er heving et alminnelig obligasjonsrettslig prinsipp. Det vil si et grunnprinsipp som alltid kan påberopes og kan komme til anvendelse dersom de nærmere vilkårene vurderes som oppfylt.

I kjøp er hevingsadgangen i tillegg lovregulert. For eksempel ved kjøpsloven (§ 39) og i forbrukerkjøpsloven (§23), som er sentrale lover.

En rekke andre kontraktstyper innen blant annet transport, leie, forsikring, oppdragstagere, arbeidsforhold, selskaper, o.l. er også lovregulert, herunder finnes regler om heving rundt om i lovverket. Det er derfor viktig å vurdere om en gitt avtale faller inn under definisjonene for noen av de lovregulerte kontraktstypene, før en kan si noe helt presis om hevingsreglene.

Forholdet mellom å heve en avtale og å si opp en avtale bør også bemerkes. Å si opp en avtale er mer praktisk for å avbryte langvarige avtaleforhold fra dato. Men, dette er ikke først og fremst noen misligholdsbeføyelse og retter seg mot videre fremtidig oppfyllelse. Det er altså noe annet enn heving, selv om resultatet noen ganger kan tenkes likt enten det heves eller sies opp. Rett til å si opp avtalen, og eventuelle vilkår for å kunne gjøre det, kan følge av lovbestemmelser såvel som av kontrakten selv.

Der hevingsretten er lovregulert oppstilles egne vilkår for heving, men disse bygger i hovedsak på det alminnelige hevingsprinsippet ved vesentlig mislighold, og momentene nevnt under er således også ofte relevante i disse tilfellene – selv om man her knytter an til lovens ord.

Vilkårene for å heve er de samme for både kreditor og debitor etter avtalen. En erklæring om heving til den annen part er også normalt et vilkår og bygger blant annet på lojalitetsplikten som følger av et kontraktsforhold.

Det grunnleggende vilkår i det alminnelige obligasjonsrettslige hevingsprinsippet, er at kontraktsbruddet (misligholdet) må være vesentlig. Dette vesentlighetskravet innebærer at ikke et hvilket som helst mislighold mellom A og B gir rett til å heve. Begrunnelsen for dette er at heving er en alvorlig og inngripende beføyelse overfor den annen part og derfor bør forbeholdes de tilfeller der den annen part har rimelig grunn til å si seg løs fra avtalen (Rt. 1998 s. 1510 og Rt. 1999 s. 408 – sentralt spørsmål om det er rimelig grunn for den annen part til å si seg fri fra avtalen), med andre ord der kontraktsbruddet er vesentlig. Prinsippet om at avtaler skal holdes står således sterkt i norsk rett. Om andre misligholdsbeføyelser som retting, omlevering eller prisavslag vil være tilstrekkelig, kan også påvirke adgangen til å heve.

Om misligholdet er vesentlig er et spørsmål som må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle, altså en skjønnsvurdering. Ved en tvist for retten vil dommeren bruke sitt såkalte diskresjonære skjønn. Gjennom rettspraksis og juridisk teori er det likevel utviklet retningsgivende momenter som ofte er relevante i vurderingen av om et kontraktsbrudd er vesentlig.

Sentralt blant disse typisk relevante skjønnsmomentene er avtalens art, misligholdets objektive størrelse, betydning for kjøper, synbarhet av betydning for kjøper hos selger, hvor hardt selger rammes av heving, spekulasjonsfare (om det illojalt overfor den annen part kan spekuleres i heving) og om andre mangelsbeføyelser kan gjenopprette balansen i kontraktsforholdet. Skyld kan også være et moment i denne vurderingen, men heving er ikke betinget av skyld (heving er en objektiv beføyelse, jf. forarbeider til kjøpsloven, Ot.prp. nr. 80 1986-87 s.70 – skyld kan være et moment i vesentlighetsvurderingen, men ikke en betingelse). Dessuten vil hensyn som gjør seg gjeldende i den konkrete saken kunne trekkes inn i en slik skjønnsvurdering.

Etter at avtaleloven § 36 kom på plass i 1983 kan man nå sette til side en avtale som det vil virke urimelig å gjøre gjeldende etter sitt innhold. Ved urimelighetsvurderingen kan det også legges vekt på det som har skjedd etter at avtalen ble inngått.

Retten til å gjøre misligholdsbeføyelser gjeldende, herunder heving, kan være begrenset alt gjennom avtalen mellom partene. Videre kan passivitet, brudd på en eventuell undersøkelsesplikt (ved avtaleinngåelse eller levering) eller manglende/for sen reklamasjon (hevingserklæring) på kontraktsbruddet føre til at det ikke kan heves (Rt. 1992 s. 295 – krav tapt pga. passivitet). I noen tilfeller kan avvisning av avhjelpstilbud også lede til at retten til å heve faller bort, jf. kjøpsloven § 37.

Virkningene av heving er at partenes plikt til å oppfylle faller bort. Er tingen levert, skal det skje en restitusjon, jf. kjøpsloven §§ 64 til 66, en tibakeføring av ytelsene. Dette kan også innebære kompensasjon for berikelse man har hatt av tingen som tilbakeføres. Dersom tingene eller ytelsene ikke kan tilbakeføres i samme stand, vil også dette kunne kreves kompensert på nærmere vilkår avhengig av grunnen til forringelsen. Når det som er ytt ikke kan tilbakeføres gjelder normalt hevingen fremover (heving ex nunc), da betales eller kompenseres det som er oppfylt av kontrakten. Men, på nærmere vilkår kan også hevingen gjelde for det som er ytt (heving ex tunc).

Visse plikter, som for eksempel plikten til å bevare motpartens forretningshemmeligheter, vil fremdeles stå seg også etter en heving av avtalen. Risikoen for tingen vil gå over igjen til den annen part når kontrakten heves, jf. kjøpsloven § 66(1)a og forbrukerkjøpsloven § 51(1)a, men den annen part vil også ha en omsorgsplikt for slike ting etter hevingen.