Glødekatode, negativ elektrode som bringes til å gløde, slik at den emitterer elektroner som kan gi strøm gjennom vakuum i elektronrør (forsterkerrør, katodestrålerør for oscilloskop, dataskjermer og fjernsyn), røntgenrør, elektronmikroskop m.m.

Glødekatodens virkning beror på såkalt termionisk effekt, oppdaget av O. W. Richardson, og på A. R. B. Wehnelts oppdagelse 1903 at et glødende metall belagt med et jordalkalioksid (oksidkatode) emitterer elektroner ved relativt lav temperatur, ca. 700–800 °C. De første glødekatodene var av wolframtråd og arbeidet ved ca. 1800 °C. Så fant man at glødekatoder av wolfram med litt thorium gav mer strøm ved meget lavere temperatur. Kravet om katoder med stor emisjon førte til oksidkatoden, som nå er enerådende i bl.a. katodestrålerør.

Det tok mange års forskningsarbeid å komme frem til full forståelse av oksidkatodens teori og til å lage holdbare og effektive oksidkatoder. I direkte oppvarmede oksidkatoder er glødetråden, som regel av nikkel eller en nikkellegering, belagt med bariumoksid. Indirekte oppvarmede oksidkatoder består av et tynt rør med et innvendig elektrisk varmeelement, elektrisk isolert med et lag aluminiumoksid el.l. fra røret, som er dekket med et bariumoksidlag. Den sistnevnte typen kan brukes for vekselstrømsglødning, fordi det vekslende potensial på glødetråden ikke innvirker på katodepotensialet.

En direkte oppvarmet glødekatode gir ca. 40 milliampere (mA) per watt tilført energi, en indirekte oppvarmet glødekatode ca. 10 mA per watt ved en normal levetid på flere tusen timer. I spesielle rør kan meget lengre levetid oppnås ved å holde emisjonen lav.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.