Et røntgenrør er et redskap som bruker elektrisk spenning og elektroner til å fremstille røntgenstråler. Røntgenrør benyttes i flere forskjellige typer teknologi, slik som medisinske undersøkelser, scanning av bagasje ved flyplasser og til analyse av strukturen til materialer.
røntgenrør
Beskrivelse og utvikling
De første røntgenrørene var gassutladningsrør med tre elektroder: anode, katode og antikatode. Positive ioner slår løs elektroner fra katoden, som er utformet og plassert slik i forhold til de to andre elektrodene at elektronene går forbi anoden og treffer antikatoden. Her bremses de, og det oppstår kraftig røntgenstråling.
I 1911 erstattet Julius Edgar Lilienfeld det gassfylte røret med et elektronrør med glødekatode (se figur). William D. Coolidge utviklet røntgenrøret videre, og den typen han fant frem til i 1913, er blitt standardtype. Det er et vakuumrør med glødekatode. Rundt katoden sitter en fokuseringselektrode, som oftest rørformet. Den samler elektronene til en stråle som trekkes mot anoden. Noen spesiell antikatode brukes vanligvis ikke. Anoden blir utformet slik at den tåler varmeutviklingen og sender ut røntgenstrålingen mest mulig samlet.
Utførelse
Røntgenrørene er vanligvis glassrør og alltid lagt inne i beskyttelseskapper for å oppnå berørings- og strålesikkerhet under bruk. Kappen er forsynt med et strålevindu som bare tillater strålingen å slippe ut i den ønskede retning.
I rør som skal brukes til røntgenundersøkelser, er det viktig at brennflekken, der elektronene treffer anoden og røntgenstrålingen oppstår, er meget liten. Jo mindre flekken er, desto skarpere blir bildet. Men når flekken gjøres liten, øker varmekonsentrasjonen, og anoden kan bli ødelagt. For å unngå overoppheting brukes i større rør kjøling av anoden. Lokal oppvarming kan hindres ved bruk av dreieanode, en hurtig roterende skive hvor strålen treffer nær kanten slik at den effektivt fordeler seg langs en ring på skiven. I såkalte strekkfokusrør treffer elektronstrålen anoden på skrå, og man tar ut røntgenstrålingen i en slik retning at flekken likevel synes liten.
I røntgenrør som brukes til strålingsterapi, er brennflekkens størrelse av underordnet betydning, mens det legges mer vekt på rørets form. Det bør lages slik at brennflekken kommer meget nær stedet som skal bestråles. Anoden kan formes som en stilk som føres inn i pasienten for hulromsbestråling og liknende.
Røntgenstrålenes hardhet
Røntgenstrålenes hardhet bestemmes av spenningen over røret. I røntgendiagnostikk brukes spenninger 30–100 kV, avhengig av hvilke organer som skal undersøkes. I røntgenterapi varierer spenningen fra noen få kV ved bestråling av de ytterste hudlag og opp til flere hundre kV ved dybdeterapi.
Kommentarer (1)
skrev Morten Bomann Jonsen
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.