Illustrasjon av røntgenrør.

(1) I et røntgenrør har glødekatoden en høy temperatur, slik at elektroner har nok termisk energi til å emitteres fra katoden. (2) En høy spenningsforskjell påtrykkes mellom katoden og anoden slik at elektronene akselereres og oppnår en høy hastighet når de treffer anoden (hastigheten er indikert ved lengden på pilene til elektronene). (3) Når elektronene treffer anoden, produseres røntgenstråling.

Illustrasjon av røntgenrør.
Lisens: CC BY SA 3.0
Røntgenrør

Illustrasjon av et røntgenrør. Øverst: anode med beskyttelseskappe. Nederst: brennflekk på anoden ( i strekkfokusrør).

Av /Store norske leksikon ※.

Et røntgenrør er et redskap som bruker elektrisk spenning og elektroner til å fremstille røntgenstråler. Røntgenrør benyttes i flere forskjellige typer teknologi, slik som medisinske undersøkelser, scanning av bagasje ved flyplasser og til analyse av strukturen til materialer.

Beskrivelse og utvikling

De første røntgenrørene var gassutladningsrør med tre elektroder: anode, katode og antikatode. Positive ioner slår løs elektroner fra katoden, som er utformet og plassert slik i forhold til de to andre elektrodene at elektronene går forbi anoden og treffer antikatoden. Her bremses de, og det oppstår kraftig røntgenstråling.

I 1911 erstattet Julius Edgar Lilienfeld det gassfylte røret med et elektronrør med glødekatode (se figur). William D. Coolidge utviklet røntgenrøret videre, og den typen han fant frem til i 1913, er blitt standardtype. Det er et vakuumrør med glødekatode. Rundt katoden sitter en fokuseringselektrode, som oftest rørformet. Den samler elektronene til en stråle som trekkes mot anoden. Noen spesiell antikatode brukes vanligvis ikke. Anoden blir utformet slik at den tåler varmeutviklingen og sender ut røntgenstrålingen mest mulig samlet.

Utførelse

Røntgenrørene er vanligvis glassrør og alltid lagt inne i beskyttelseskapper for å oppnå berørings- og strålesikkerhet under bruk. Kappen er forsynt med et strålevindu som bare tillater strålingen å slippe ut i den ønskede retning.

I rør som skal brukes til røntgenundersøkelser, er det viktig at brennflekken, der elektronene treffer anoden og røntgenstrålingen oppstår, er meget liten. Jo mindre flekken er, desto skarpere blir bildet. Men når flekken gjøres liten, øker varmekonsentrasjonen, og anoden kan bli ødelagt. For å unngå overoppheting brukes i større rør kjøling av anoden. Lokal oppvarming kan hindres ved bruk av dreieanode, en hurtig roterende skive hvor strålen treffer nær kanten slik at den effektivt fordeler seg langs en ring på skiven. I såkalte strekkfokusrør treffer elektronstrålen anoden på skrå, og man tar ut røntgenstrålingen i en slik retning at flekken likevel synes liten.

I røntgenrør som brukes til strålingsterapi, er brennflekkens størrelse av underordnet betydning, mens det legges mer vekt på rørets form. Det bør lages slik at brennflekken kommer meget nær stedet som skal bestråles. Anoden kan formes som en stilk som føres inn i pasienten for hulromsbestråling og liknende.

Røntgenstrålenes hardhet

Røntgenstrålenes hardhet bestemmes av spenningen over røret. I røntgendiagnostikk brukes spenninger 30–100 kV, avhengig av hvilke organer som skal undersøkes. I røntgenterapi varierer spenningen fra noen få kV ved bestråling av de ytterste hudlag og opp til flere hundre kV ved dybdeterapi.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (1)

skrev Morten Bomann Jonsen

Mye skrivefeil her. Bør rettes opp! "Lilienfeld erstattet 1911 det gassfylte røret med elektronrør med glødekatode. W. D. Coolidge utviklet røntgenrøret videre, og den typen han 1913 fant frem til, er blitt standardtype".

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg