Formhistorisk skole, retning innen bibelforskningen som forlot 1800-tallets interesse for mulige skriftlige kilder til de bibelske tekstene, og i stedet vektla den muntlige overleveringsprosessen. Den muntlige tradisjonen bestod primært av mindre enheter som alt etter den funksjon de fylte, antok standardiserte former (derav navnet formhistorie). Hver form reflekterte en bestemt bruk – eller hva formhistorikerne kalte «plass i livet» (ty. Sitz im Leben).

Forskerne var inspirert av folkloristisk forskning og sosiologi, og leverte banebrytende innsikt som har dominert bibelforskningen store deler av 1900-tallet. Pioneren var tyskeren Hermann Gunkel, og hans kommentarer til Første Mosebok. Nordmannen Sigmund Mowinckel vakte oppsikt med en radikalt ny tolkning av de gammeltestamentlige salmer som liturgiske tekster.

Innenfor Det nye testamente fikk formhistorien særlig betydning for evangelieforskningen – ikke minst gjennom de klassiske fremstillingene av tyskerne Martin Dibelius med Die Formgeschichte des Evangeliums (1919) og Rudolf Bultmann med Geschichte der synoptischen Tradition (1921). De kartla de former den tidligste overlevering av Jesu ord og fortellinger hadde antatt, og representerte en ny innfallsvinkel til spørsmålet om tradisjonens historiske pålitelighet og menighetens skapende rolle i tradisjonsprosessen. Den formhistoriske skole betraktet evangelistene som tradenter, samlere av tradisjon. Det er særlig dette den redaksjonshistoriske skole og nyere litterære tolkninger senere har kritisert.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.