den optiske telegrafen - klaffetelegraf

Kopi av en klaffetelegraf gjenreist i Ålesund i forbindelse med byjubileet i 1998.
Kopi av klaffetelegraf
Av .
Et tyvetalls fjell og høyder langs kysten bærer fortsatt navnet Signalen. Her fra et område på Nordvestlandet.
Høyder som kalles Signalen
Lisens: CC BY SA 3.0

Den optiske telegraf, eller klaffetelegrafen, var et tidligere kommunikasjonssystem langs kysten basert på semafor. Systemet kunne på kort tid sende meldinger over lange avstander. Det var franskmannen Claude Chappe som i 1789 konstruerte den første kjente optisk telegraf med «bevegelige armer» (Chappe-telegrafen). Systemet ble tatt i bruk under napoleonskrigene og ble i Norge brukt fra 1808 til 1814. Tilsvarende system ble benyttet i flere europeiske land, og Sverige hadde en operativ optisk telegraf fra 1794 til 1881. Optisk telegrafering ble avløst av elektriske telegrafsystemer, og i Norge ble den første slike linjen åpnet i 1855. En lang rekke fjelltopper og høyder i Norge har i dag navnet «Signalen» eller lignende etter dette kommunikasjonssystemet.

Faktaboks

også kjent som:

Klaffetelegraf

Funksjon

Klaffetelegrafen langs norskekysten, utviklet av kaptein Ole Ohlsen, var basert på en innretning med seks klaffer: tre og tre ved siden av hverandre i et mastsystem. Ved å vende klaffene oppover, nedover eller horisontalt, kunne telegrafen sende 229 ulike signaler, hvert signal hadde sin spesifikke betydning som var oppført i en kodebok. Det var kun militære meldinger og rapporter som ble sendt.

Geografisk utbredelse

Det var tre signallinjer: HvalerHidra med avgrening til Akershus (1809); Hidra–Fedje med avgrening til Bergenhus (1809); og Silda ved StadTrondheim (1809–11). Stasjonene sto med cirka 4 kilometer avstand, og var plassert slik at det var himmel eller hav som bakgrunn i siktlinjen, og man lett kunne se signalene med kikkert. Systemet var helst operativt i sommertiden, men av og til også om vinteren. På enkelte strekninger ble det satt opp to telegrafer, slik at man kunne signalere begge veier samtidig. Systemet var effektivt, og en melding kunne gå fra Christiania til Kristiansand på 45 minutter.

Bemanning og drift

På de tre linjene var det minst 260 stasjoner med mer enn 1100 telegrafister og medhjelpere i aktivitet, i alt opptil 4000 mann fordelt på to skift. Hver stasjon var betjent av tre mann fra en halvtime før soloppgang til en halvtime etter. Arbeidet var ubekvemt og anstrengende når en skulle holde konstant øyekontakt i begge retninger i all slags vær.

Flere kopier av signalstasjoner er reist langs kysten, og flere lokale museer har modeller og dokumentasjon av systemet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (3)

skrev rolf kleiv

Hvorfor kun 229 ulike signaler? Seks klaffer som uavhengig av hverandre kan stilles i tre ulike posisjoner gir 729 mulige kombinasjoner.

svarte Norvald Kjerstad

Tror svaret er såpass enkelt at "kodeboken" bestod av bare 229 beskjeder eller setninger som skulle formidles. Man utnyttet altså ikke kapasiteten fullt ut, eller "båndbredden" som man kanskje ville si i dag. Man kunne kanskje tenke seg et system med ferre klaffer, f.eks. 4 i to rader eller 3 på en rad, men da ville man ikke oppnå behovet.

skrev Norvald Kjerstad

Tror svaret er såpass enkelt at "kodeboken" bestod av bare 229 beskjeder eller setninger som skulle formidles. Man utnyttet altså ikke kapasiteten fullt ut, eller "båndbredden" som man kanskje ville si i dag. Man kunne kanskje tenke seg et system med ferre klaffer, f.eks. 4 i to rader eller 3 på en rad, men da ville man ikke oppnå behovet.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg