den optiske telegrafen

Klaffetelegrafen langs norskekysten, utviklet av kaptein Ole Ohlsen, var basert på en innretning med seks klaffer: tre og tre ved siden av hverandre i et mastsystem. Ved å vende klaffene oppover, nedover eller horisontalt, kunne telegrafen sende 229 ulike signaler, hvert signal hadde sin spesifikke betydning som var oppført i en kodebok. Det var kun militære meldinger og rapporter som ble sendt.

Det var tre signallinjer: Hvaler–Hidra med avgrening til Akershus (1809); Hidra–Fedje med avgrening til Bergenhus (1809); og Silda ved Stad–Trondheim (1809–1811). Stasjonene sto med cirka 4 kilometer avstand, og var plassert slik at det var himmel eller hav som bakgrunn i siktlinjen, og man lett kunne se signalene med kikkert. Systemet var helst operativt i sommertiden, men av og til også om vinteren. På enkelte strekninger ble det satt opp to telegrafer, slik at man kunne signalere begge veier samtidig. Systemet var effektivt, og en melding kunne gå fra Christiania til Kristiansand på 45 minutter.

På de tre linjene var det minst 260 stasjoner med mer enn 1100 telegrafister og medhjelpere i aktivitet, i alt opptil 4000 mann fordelt på to skift. Hver stasjon var betjent av tre mann fra en halvtime før soloppgang til en halvtime etter. Arbeidet var ubekvemt og anstrengende når en skulle holde konstant øyekontakt i begge retninger i all slags vær.

Flere kopier av signalstasjoner er reist langs kysten, og flere lokale museer har modeller og dokumentasjon av systemet.

• telegrafi
• semafor
• kommunikasjonsteknologi