dekommisjonering av oljeplattformer – Store norske leksikon

Installasjoner fra Ekofisk-feltet har blitt tatt i mot for dekommisjonering ved AF Miljøbase Vats i Nedre Vats, Rogaland. I 2020 var det fem godkjente anlegg for gjenvinning av oljeplattformer i Norge.

AF Miljøbase Vats

Av Ellen Marie Hagevik/Medvind24/Norsk petroleum.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Plattformen Brent Spar, under tauing i Erfjord på vei til demontering i 1995.

Opprinnelig ble bøyen slept mot en planlagt dumpeplass på dypt vann nordvest for Hebridene i Atlanterhavet. Kraftig kritikk, blant annet fra Greenpeace, førte til at Shell omdirigerte slepet til Erfjord i Rogaland, hvor bøyen var forankret frem til 1998. Brent Spar ble så flyttet til Vats for demontering.

Brent Spar taues til Erfjord, 1995

Av Pa/AP/Scanpix.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Nedbygning og demontering av oljeplattformer kalles ofte dekommisjonering. I Norge kreves det at dette skjer på en miljømessig forsvarlig måte og det stilles strenge miljø- og sikkerhetskrav til hvordan dette skal skje. Prosessen vil vanligvis inkludere at plattformen hugges opp og at metall resirkuleres. Ved dekommisjonering av plattformer i betong er ikke opphugging mulig, slik som med plattformer som er stålkonstruksjoner.

Faktaboks

Også kjent som: avvikling av oljeinstallasjoner, opphugging av oljeplattformer

Demontering av oljeplattformer er tidkrevende, kostbart og krever forsvarlig håndtering av miljøgiftig avfall. Inntekter fra skrapmetallet vil være langt mindre enn kostnaden ved opphugging. Den norske petroleumsloven krever at det skal være en avslutningsplan for et felt før utvinningstillatelsen utløper. En slik plan skal inkludere forslag til fortsatt produksjon eller nedstengning av produksjon av innretninger. Disponeringen kan være videre bruk i petroleumsvirksomhet, annen bruk, hel eller delvis fjerning eller etterlatelse.

Siden det er dyrt å dekommisjonere en plattform i Norge vil det være stor økonomisk interesse for å selge installasjoner til utlandet når de ikke lengre skal brukes i Norge. Myndighetene er klar over dette og ønsker forhindre at plattformer selges ut for å unngå de miljømessige retningslinjene i Norge. Utfordringen er mest med flyttbare innretninger som selges og i mange tilfeller eies av selskap som opererer internasjonalt. Faste installasjoner, slik som plattformer som står på bunnen, er vanskeligere å forflytte ut av norske farvann.

Norske bestemmelser

Petroleumsloven krever en avslutningsplan for alle petroleumsfelt som skal omfatte planer for «disponering av innretninger». I loven heter det at «slik disponering kan blant annet være videre bruk i petroleumsvirksomheten, annen bruk, hel eller delvis fjerning eller etterlatelse». Departementet fatter vedtak om hva slag disponering som skal finne sted, og fastsetter frister for når vedtaket skal gjennomføres. I loven heter det videre at «i vurderingen som ligger til grunn for vedtaket skal det blant annet legges vekt på tekniske, sikkerhetsmessige, miljømessige og økonomiske forhold og hensynet til andre brukere av havet». Det siste vil i all hovedsak være hensynet til fiske, for å unngå fare for sammenstøt med innretninger og behovet for å unngå forurensing.

Det er den som har hatt rettighetene på feltet eller dem dette overdras videre til som skal bære kostnadene ved dekommisjonering. Når selskap avvikles, selges eller må avvikles ved en konkurs kan det oppstå utfordringer. Prinsippet er derfor at dekommisjonering skal planlegges fra starten og at dette er en del av kostnaden ved å drive et felt.

Dersom det besluttes å legge ned driften på et felt kan staten kreve å overta alle faste innretninger. Det er et krav at innretningen da skal ha vært vedlikeholdt og i en slik stand at den har operasjonell funksjonsdyktighet. Det betyr at den som har hatt virksomhet på feltet ikke kan demontere utstyr som er nødvendig for å operere innretningen.

Forskriftene til lov om petroleumsvirksomhet og veilederen for rettighetshavere stiller krav om at det i alt i plan for utbygning og drift (PUD) skal være en plan for hvordan innretninger på feltet skal disponeres når petroleumsvirksomheten avsluttes. Planen skal inneholde overslag over antatte kostnader og mulighet for annen bruk etter at virksomheten avsluttes.

Alternativ bruk

Utenfor kysten av Louisiana, USA, har nærmere 3000 dekommisjonerte oljeinstallasjoner blitt gjort om til et kunstig rev.

Kunstig rev, Louisiana, USA

Av Science Photo Library/NTB.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Kostnadene ved dekommisjonering er store, og industrien leter aktiv etter alternativ bruk. En av dem er bruk som fundament for havvindmøller og en annen til å lage kunstige rev. En slik praksis er mest kjent fra tropiske områder og er vanskelig med oljekonstruksjoner fordi de ofte kan inneholde miljøfarlig avfall.

I USA er dekommisjonering til bruk som kunstig rev en mye brukt metode. Salgordet «Rigs to reef» har vært brukt for å oppfordre til å lage kunstige rev for å skape bedre leveforhold for fisk og marint liv.

Dekommisjonerte anlegg på norsk sokkel

Det største feltet som hittil har blitt nedstengt og hvor innretninger har blitt fjernet er Frigg-feltet. Produksjonen på feltet ble avsluttet i 2004. Arbeidet med dekommisjonering av feltet startet i 2005 og ble avsluttet i 2010.

Prinsippet er at anlegg som ikke skal gjenbrukes eller etterlates på feltet skal ilandføres og gjenvinnes ved godkjent anlegg på land. I 2020 var det fem godkjente anlegg for gjenvinning; AF miljøbase Vats (Rogaland), Kværner Stord (Vestland), Scandinavian Metall AS (Vestland), Lyngdal Recycling (Agder) og Luteland Offshore (Vestland).

Dekommisjonering av oljeinstallasjoner kommer til å bli en betydelig aktivitet i Norge i de kommende årene. Per 2020 var det i drift på norsk sokkel 12 betonginnretninger, 63 bunnfaste og 12 flytende stålinnretninger, og 400 havbunnsinstallasjoner. I tillegg kommer flytende innretninger, slik som blant annet betonginnretningene Heidrun A og Troll B. Målt i vekt utgjør betonginnretninger 70 prosent av den totale vekten av innretninger på norsk sokkel.

Andre lands praksis og lovverk

Andre europeiske land har tilsvarende lovverk som i Norge, men det er ulike holdninger og praksis for hvordan dekommisjonering utføres. Det er kjent at oljeplattformer også hugges opp på strender i Bangladesh, Pakistan og andre lavkostland. Som med skip er uforsvarlig opphugging og dumping til havs av gamle konstruksjoner en miljøutfordring.

Det amerikanske Bureau of Safety and Environmental Enforcement legger vekt på at metoden for dekommisjonering må avgjøres i hvert enkelt tilfelle. En avgjørende del er å sikre alle borehull slik at man slipper utslipp.

Internasjonale konvensjoner

International Maritime Organization (IMO) vedtok i 1989 et regelverk for dekommisjonering av offshore installasjoner. Oslo-Pariskonvensjonen (OSPAR) fastslår at petroleumsinnretninger kun i svært begrenset grad kan bli igjen etter at bruken er ferdig. Rørledninger er ikke omfattet av OSPAR-konvensjonen. Artikkel 60 i FNs havrettstraktat, United Convention on the Law of the Sea (UNCLOS), slår videre fast at innretninger i hovedsak skal fjernes og at etterlatelse skal skje i tråd med internasjonale standarder.

Et sentralt prinsipp i disse konvensjonene er at disponering skal skje etter en bred vurdering der kostnader sees i forhold til sikkerhet, miljø, fiske og annen bruk av havet. Det skal også tas hensyn til at installasjoner i grunne områder kan representere en fare for skipsfart, siden de kan føre til grunnstøting.

De nasjonale regelverkene forholder seg til dette internasjonale avtaleverket.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Gorman, D.G. og Neilson, J. (1998). Recommissioning Offshore Structures. Berlin og New York: Springer Verlag.

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Vi mangler fagansvarlig for Petroleum

Vil du bli fagansvarlig? Ta kontakt